|
Oslo Sporveier nr 199 |
|||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||
|
Byggeår |
1939 |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Fabrikant |
|||||||||||||||||||||||||||||||
|
El-utstyr |
|||||||||||||||||||||||||||||||
|
Motor |
BBFa20 |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Ytelse |
4x36,6 kW |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Lengde |
15,89 m (vognk. 15,40 m) |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Bredde |
2,50 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Akselavst. |
1,80 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Boggiavst. |
8,30 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Egenvekt |
15,40 tonn |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Sitteplasser |
48 |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Ståplasser |
45
(opprinnelig 52) |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||
|
Gullfiskene
var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent langt over landegrensene, da
det ganske enkelt ikke fantes maken andre steder. Boggivognenes selvbærende
vognkasse i aluminium bygger på erfaringene med Sporveiens turbinbusser, mens
de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan oppvise grunnleggende tekniske
forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte anvendelsesområder. B-vognene
(Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for forstadsbanekjøring og hadde
luftbremser. Og de hadde kontaktorer i motorstrømkretsen, slik at vognene
kunne kobles sammen i multippel (motorene på begge vogner reguleres samtidig
av styrekontrolleren på den fremre). E-vognene var bygd for bykjøring, og
hadde kun håndbetjent mekanisk brems, derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen.
Istedenfor kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet
motorstrømmen direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene hadde
opprinnelig også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i 1940.
Før de to hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks
prototyper med fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46
vogner med den karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk. Vognene 184-203 var altså bygd for
forstadsbanekjøring, nærmere bestemt Østensjø-Lilleakerbanen. AS Oslo
Sporveier hadde siden 1934 hatt aksjemajoriteten i AS Bærumsbanen og siden
1937 drevet Østensjø-Lilleakerbanen. Men formelt ble vognene frem til 1944 leid
ut til AS Bærumsbanen, da AS Oslo Sporveier overtok alle aksjene. Multippelkjøring var blitt forsøkt på noen
få av vognene da de var nye, men først i 1955 ble styrestrømsledninger
montert og vognene kjørt i tovogns-tog. Togkjøring var vanlig frem til 1970,
og utstyret ble etter det gradvis demontert igjen. I 1967 var Østensjø-delen
av linjen blitt T-bane, og B-vognene ble nå brukt som ekstravogner. Fra 1974
var det igjen bruk for alle gullfisker på den nye Lilleaker-Ekebergbanen, og
der ble de til de var pensjonert for godt i 1985, etter 46 års tjeneste. Vogn
199 ble overtatt av LTF på nyåret 1985, og er ennå akkurat slik den var da
den ble tatt ut av trafikk. Gjennom årene ble det foretatt flere
forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest synlige var at
B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss en ekstra lykt
over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene etterhvert som de ble
overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant de innvendige
kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule
Respatex-veggplater.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||
