Sporveismuseet Vognhall 5

I 1967 ble Ekebergbanens terminal flyttet fram fra Sporsløyfe 3 til Sporsløyfe 2 på Jernbanetorget og her vår egen 1013 inntatt «poll position» før neste tur. Ekebergtogene fylte liksom godt opp sommeren 1968. Banen tok over sløyfe 2 i oktober 1967, men ga den vel opp allerede i 1969 for å kjøre til Skøyen. Østbanen som det nå skulle stå på vognene, var nå for ekstravogner. Før klokken 9 på helligdager og de to siste nattavgangene fortsatte å vende i sløyfe 2 rutemessig fram til linje 9 overtok på Ekebergbanen fra 1974. De grå og brune vognene takk for seg ved det høvet.

De to Sinsen-linjene 1 og 7 holdt hverandre med selskap i den «gamle» sløyfa på Sinsen fra 1939. Forlengelsen fra Sinsen til Grefsen vognhall var ingen trafikal suksess selv om Sinsentrikken jo gikk helt til Grefsen, men ble en viktig brikke for forbindelsen til den store moderne vognhallen. På 60-tallet ble linje 1 og 7 primært dekket med «kommunale HaWa-tog» på dagtid, kun ved lavtrafikk tok Høka-vognene seg av saken. Av og til måtte 1 eller 7 slippe forbi den eller andre deltagere, men her er det orden, annenhver sju, annenhver  en.

Det var her noen «glemte» å få med seg divanen som konduktørene hadde lesset på nede i sentrum, men som ble hittegods nettopp er på Sinsen. Bælverket ble aldri henta, de ble stående i «brakka», til glede for betjening som brukte divanen slik den var tenkt, om enn å overtid. «Såffan» var godt slitt da den ble glemt, men levde til brakke ble revet i 1969 da Sinsen-trikken flyttet til sløyfa i Muselunden. Divanen kom aldri dit, de spanderte moderne møbler, men ingen divan.

Det var kontrast mellom en SS-vogn, eller om dere vil, et SS-tog fra 1913, og en dyr Mercedes Benz som kanskje var ny i 1966, så god greie på biler har jeg ikke at jeg kan skryte på meg modell, men her titter «Mæsja» så vidt fram parkeringsplassen på Palætomta. Selvet Palæet var blitt ødelagt av brann under Krigen og revet. 91 på sin side var den del av trafikkbildet helt til 1968. Vi er i Fred. Olsens gate og begge kjøretøyene var i daglig bruk i 1966 da bildet ble tatt. 

Fotografens navn er dessverre ukjent, men bildet stammer fra LTF i Digitalt Museum.

I juni 1968 opphørte bruken av «gamle vogner» i trafikken helt ved Oslo Sporveier fra 24. juni. Offisielt skulle jo trikken vekk, framtida var enmannsbetjente busser og T-banen. Nå gikk det ikke slik, du kan fortsatt reise med trikk i Oslo og i disse dager er helt nye vogner i ferd med å fases inn, men her kan vi mimre litt med en ekstravogn Etterstad – Skøyen som gjør sin siste regulære tur via «indre sløyfe». Det var litt tuklete, «indre sløyfe» fordret en del mosjon for konduktøren i form av omlegging av penser og tilbakeleging til hovedspor, men 91 har har unnagjort det grøvste. Vogna ser også ut til å ha unnegjort det grøvste, rusta slår igjennom flere steder.

Politikonstablene har ingen ting med trikken å gjøre, de skal dirigere trafikk og er utstyrt med hver sin «langkølle» som var gode å dirigere med. 

I 1968 hadde de ennå hvite luetrekk og hvitt bandolær, standard for trafikkdirigering. Fint skulle det være.

Ole Mjelva fikk seg mosjon ved å følge 91 gjennom viderverdigheten på Skøyen.

I 1967 var det ennå mulig å knipe et bilde med sånne aktører som SS 74 som er emigrert til Bergen, nå kaller den seg 47 og som her en vnlig SS-henger på slep, men vi spotter også et Høka-tog og jaggu er det 581 som også er på vei til Skøyen. Bak den kommer et B-tog med Jar-vogna fulgt det kanskje en Elin-vogn som også skal til Skøyen. Deretter er det flere gullfisker, det bør være B-tog (til Jar) og Ein-vogner annenhver gang, kanskje…

Gamlevognene takket for seg sommeren 1968. Våren 1969, 4. mai, overtok Ekebergbanen Skøyen-kjøringa, og gullfiskene fikk holde seg til Jar-kjøringa. Føreren på 74 ser ut til å skifte tak på sveiva, løsner det??

I 1969-70 ville Sporveien vurdere å kjøre enmannsbetjente trikker for på forbedre økonomien, og bygde om en Høka-vogn etter modell av V6 og V7 vognene i Hamburg. Dessverre var ikke Sporveisbetjeningens fagforening ikke innstilt på noe slikt, ennå, og 206 fikk ingen etterfølgere da. 206 ble endog utformet slik at den kunne kjøres enmanns ved lavtrafikk og tomanns ved høytrafikk. Her er 206 utenfor Grefsen vognhall i tomannsutførelse, enmannsbetjening var forbudt, man fikk ikke engang ta bilde av dette. Enmanns kom isteden på Gullfiskene, men ti år seinere kom det allikevel, nå med fagforenings velsignelse også på Høka-vognene.

Løsningen med to-akslede tilhengere med moderne vognkasser, slo ikke til slik Sporveien hadde håpet. Det var en ubrukelig løsning skulle du kjøre fort på en Ekpressporvei som Lambertseterbanen. Sporveien bestilte derfor moderne boggitilhengere som suplement til Høka-vognene. 12 fra Høka og 18 fra Strømmens verksted som kom til i 1956 og 1957.

Både boggivognene og TO-vognene gikk baklengs i forhold til motorvognene, inngang foran. Dette ga en mer samlet påstiging . De påstigende fordelte seg mye bedre på et tog. Men nå kom den siste utgangsdøra langt bak. Allerede i 1959 ble den bakre døra på boggivognene stengt.

Her kan vi vise et bilde av at den faktisk var i bruk som vel ikke så mange har sett.

Bildet er fra april 1957 på linje 4 og stammer fra foreningens arkiv.

For oss trikkeinteresserte ble verden langsom et litt kjedeligere sted.  En vinterdag i 1971 kunne vi allikevel opplevede noe utenom det vanlige. En kylling var ikke hverdagskost lengere, og ikke på Jernbanetorget. Spesielt interesserte kunne dog få med seg MO nr. 37 som tok den «store svingen» på Jernbanetorget, hele veien rundt «sporsløyfe 4» fra Strandgata og tilbake via Fred. Olsens gate. Her nede var det på den tida gullfiskene og Ekebergbanen som stod for underholdningen. men opplæring måtte til; trikkeførere inn spe måtte lære seg å traversere alle sporene på Jernbanetorget, og instruktøren (og fotografen) ok dem hele veien rundt. Lenger øst enn sløyfe 4 rakk de ikke, det var nå forbeholdt Ekebergbanen. Denne veien var uvanlig, men måte altså læres

Til nå var «Vogga» eller «Gåsa» den mest strømlinjede av alle Oslos trikker, men har vel nå måtte gi plassen til SL18?

163 som var det borgerlige navnet, kunne oppvise ubrutte linjer like godt som noen. Dere som kjenner til historien så var vogna jo ikke uten lyter, men er her kjørt fram så Lennart fikk bildet sitt i all sin eleganse, men bildet er fra 1956 så her har den ikke lenge igjen, Vi får nyte synet, en langsommelig oppussing har vel ført den nære til, om ikke fullførelse, så på god vei. Undre over alle undre overlevde vogna til våre dager.