Sporveismuseet Vognhall 5

Piketten og vel nok stasjonskontrolløren har kjørt ut et byttetog for linje 16 en vårdag. Det er vognbytte på gang. For å komme nedover Strømsveien måtte trikken over i venstre spor for å klare kurven slik at gata og sporene i praksis hadde venstrekjøring. Innkjøring foregikk via Etterstadgata og så nedover, og førte til at også trikken her måtte over på venstre side for å klare kurven inn i Hedmarksgata. Karene venter på det defekte toget, vel også fra linje 16 Etterstad – Østbanen – Vestbanen – Skillebekk. 

På denne tida var linje 16 oppsatt med SS-tog i kombinasjonen SS motorvogn og «kommunal ombygd tilhenger», «skramla» i all sit velde.

Bildet er fra 1953. I 1957 ble sporene omlagt tilpasset de nye Høka-vognene som forbedret situasjon. Høka-vognene skulle overta og ta seg av all trafikk på den nye Lambertseterbanen som åpnet i april. Da var det ikke plass til noen linje 16 som forsvant ut ur soga. Lambertseterbanen og Østensjøbanen var eslet en framtid som T-bane og så langt fikk ikke «skramla» kjøre. Vålerenga vognhall ble avviklet i juni 1968 og gjorde gatene helt trikkefrie.

Foto: Ole Olsen / Sporveismuseets arkiv

Vinteren 1973-74 kunne vi oppleve et bilfritt Oslo i noen vinterhelger som her hvor den lydløse 1018 liksom rusler gjennom gatene i snøværet. Trafikklysene var slått av, det var ingen biltrafikk å regulere. Snøværet hadde ingen innvirkning på trikken, og da den unge konduktøren spurte om han skulle hjelpe vinduspusser, dog ikke akkurat her, 1018 klarer seg som vi ser, svarer føreren med stoisk ro: Det er ikke vi som skal se dem (bilene altså), det er dem som skal se vårs.

I 1967 ble Ekebergbanens terminal flyttet fram fra Sporsløyfe 3 til Sporsløyfe 2 på Jernbanetorget og her vår egen 1013 inntatt «poll position» før neste tur. Ekebergtogene fylte liksom godt opp sommeren 1968. Banen tok over sløyfe 2 i oktober 1967, men ga den vel opp allerede i 1969 for å kjøre til Skøyen. Østbanen som det nå skulle stå på vognene, var nå for ekstravogner. Før klokken 9 på helligdager og de to siste nattavgangene fortsatte å vende i sløyfe 2 rutemessig fram til linje 9 overtok på Ekebergbanen fra 1974. De grå og brune vognene takk for seg ved det høvet.

De to Sinsen-linjene 1 og 7 holdt hverandre med selskap i den «gamle» sløyfa på Sinsen fra 1939. Forlengelsen fra Sinsen til Grefsen vognhall var ingen trafikal suksess selv om Sinsentrikken jo gikk helt til Grefsen, men ble en viktig brikke for forbindelsen til den store moderne vognhallen. På 60-tallet ble linje 1 og 7 primært dekket med «kommunale HaWa-tog» på dagtid, kun ved lavtrafikk tok Høka-vognene seg av saken. Av og til måtte 1 eller 7 slippe forbi den eller andre deltagere, men her er det orden, annenhver sju, annenhver  en.

Det var her noen «glemte» å få med seg divanen som konduktørene hadde lesset på nede i sentrum, men som ble hittegods nettopp er på Sinsen. Bælverket ble aldri henta, de ble stående i «brakka», til glede for betjening som brukte divanen slik den var tenkt, om enn å overtid. «Såffan» var godt slitt da den ble glemt, men levde til brakke ble revet i 1969 da Sinsen-trikken flyttet til sløyfa i Muselunden. Divanen kom aldri dit, de spanderte moderne møbler, men ingen divan.

Det var kontrast mellom en SS-vogn, eller om dere vil, et SS-tog fra 1913, og en dyr Mercedes Benz som kanskje var ny i 1966, så god greie på biler har jeg ikke at jeg kan skryte på meg modell, men her titter «Mæsja» så vidt fram parkeringsplassen på Palætomta. Selvet Palæet var blitt ødelagt av brann under Krigen og revet. 91 på sin side var den del av trafikkbildet helt til 1968. Vi er i Fred. Olsens gate og begge kjøretøyene var i daglig bruk i 1966 da bildet ble tatt. 

Fotografens navn er dessverre ukjent, men bildet stammer fra LTF i Digitalt Museum.