Fra Sporveismuseets samlinger

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om buss AS Oslo Sporveier #810. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #50 i oktober 2002.

AS Oslo Sporveier #810

Trolleybussdriften i Oslo startet i 1940 og ble utvidet i 1943. Første generasjon trolleybusser bestod av ombygde bensinbusser, de legendariske «flodhestene» med selvbærende karosseri. Etter krigen ble utbyggingen av trolleybussnettet satt i gang for alvor. Mellom 1947 og 1949 ble det levert 50 trolleybusser fra Strømmen, også disse med selvbærende karosseri basert på førkrigstidens revolusjonerende konstruksjon.

I 1949 fulgte 30 tilsvarende dieselbusser, men da med en forbedret utforming av frontvinduene. I 1951 ble det så levert ytterligere ti trolleybusser med samme design. Også teknisk skilte de seg fra den store serien. Det elektriske utstyret på de 50 var fra engelske Vickers, mens de ti siste hadde utstyr fra NEBB. Noen av de nye trolleybussene, blant annet nr. 810, ble stående ubrukt et  helt år, og ble først satt inn i trafikken samme dag som de olympiske vinterleker i 1952 åpnet. NEBB-bussene hadde noe svakere motorer, og gikk derfor vanligvis kun på linje 21. Av samme årsak ble de tidlig tatt ut av trafikken. I 1963 ble de solgt til Drammen og gikk der til nedleggelsen i 1967. I februar 1968 forsvant også de siste trolleybussene i Oslo. Selvfølgelig burde en av de typiske Vickers-trolleybussene vært bevart, men det lyktes dessverre ikke den da nystartede foreningen. Derfor får vi prise oss lykkelige over at F-5026 kunne overtas fra Drammen. Dette var tidligere A-15810 og altså Oslos sist leverte trolleybuss. Tidlig på 80-tallet ble den pusset opp, mens noen detaljer i interiøret ikke er avsluttet. Den er heller ikke gjort kjørbar ettersom noe vesentlig mangler i Oslos gater.

Hoveddata:
Lengde: 10350 mm
Bredde: 2450 mm
Akselavstand: 5100 mm
Ytelse: 81 kW
Egenvekt: 7,50 tonn
Sitteplasser: 25
Ståplasser:50

Skrevet i Bussgruppen, Sporveismuseet Vognhall 5 | Legg igjen en kommentar

Et linjenummer kan være så mangt

Kristiania elektriske Sporvei introduserte linjenummer i 1909 fulgt av Kristiania Sporveisselskab året etter.

Linjenumrene var deretter den foretrukne identifikasjon av linjene, eller rutene som mange sa, helt opp i moderne tid. Enkle og lett lest. Vognene fulgte linjene og kjørte etter rutetidene, i alle fall i prinsippet og er enn i dag den foretrukne løsningen. Man må jo ikke brukte nummer, bokstaver gikk like bra liksom kombinasjoner av dem.

Noen steder valgte man f.eks. geometriske figurer som skulle være lettere å identifisere for folk som ikke kunne lese.

Dette kunstferdige linjenummeret (se foto) er det ene av to som ble benyttet av Kristiania Sporveisselskab som må sies å tilhøre gruppen «geometriske figurer». Det beskriver kombinasjonen av linje 7 og 8 som gikk Homansby – Sagene – Vålerengen i en kort periode på en svært visuell måte.

Kombinasjonen ble innført fra 3. august 1915, og førte til at Sagene Ring, den eneste andre linja med geometrisk figur framfor linjenummer, opphørte idet linje 7 overtok Homansby – Torshov – Sagene og den da nye linje 8 Sagene – St. Hanshaugen – Vålerengen. Dette er altså en linje 7 mot Homansby.

Avisene skrev at sporveiene hadde fått en Gordisk knute da dette linjesignalet viste seg i gatene.

Allerede 24. februar 1916 forsvant den gordiske knuten for godt, da linje 7 ble rettet ut og man slapp omveien om Sagene hvis man ville reise direkte Homansby – Vaalerengen. Kristiania, eller Oslo om dere vil, fikk tilbake sin eldste linje med geometrisk figur, O Sagene Ring. Rett nok har linje O gjerne blitt plassert i 0-posisjonen i linjeoversiktene, men dette var altså en ring, ikke 0. Det kan jo være nyttig å vite hvis samtalen ellers går trått ved en festlig anledning? O-en forsvant for godt i 1954 som ring, men O var i bruk helt til april 1957 i kombinasjon med andre ordentlige linjenummer

Bildet av 523 må dog være tatt før 15. november 1915 idet vogna ennå har strømavtager av trolley-typen.

523 begynte sin karriere som «kort SS-motorvogn nr. 223» i 1912, skiftet nummer til 523 seinest i 1913 og igjen i 1921, nå til 63. Fra høsten 1925 fikk den nummer 43 og skulle bli den siste vogna av type «kort SS» i drift. Den ble utrangert i 1963 og rangerte da i Majorstua vognhall.

Narve Skarpmoen tok lynbildet en gang høsten 1915

Skrevet i Lokaltrafikkhistorisk forening, Majorstuen Ring | Legg igjen en kommentar

Ny utgave av bladet "Lokaltrafikk"

Utgave #109 i rekken av bladet «Lokaltrafikk» kommer snart i salg!

Kjøp det på Sporveismuseet eller i nettbutikken https://sporveismuseet.shop/item/lokaltrafikk-109

Alle medlemmer av Lokaltrafikkhistorisk forening får bladet fritt tilsendt hjem – meld deg inn du også via blimed.ltf.no

Skrevet i Lokaltrafikk, Lokaltrafikkhistorisk forening, Museumsbutikken, Sporveismuseet Vognhall 5 | Legg igjen en kommentar

Fra Sporveismuseets samlinger

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om vogn Holmenkolbanen nr. 8. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #51 i mai 2003.

Holmenkolbanen nr. 8

Holmenkolbanens første generasjon vogner skilte seg lite fra datidens bysporvogner, kanskje med unntak av de helt innelukkede plattformene. Valget av vogntype hadde blant annet sammenheng med planene om å føre banen videre på bytrikkens skinner til et mer sentralt endepunkt.

De 12 motorvognene, levert av Maschinen-Actiengesellschaft Nürnberg med el-utstyr fra Schuckert, ble sammen med 10 tilsvarende tilhengere levert i god tid før banens åpning i mars 1898. Vognene viste seg snart å være alt for små for den voksende trafikken på banen, og de måtte ofte dra to tilhengere eller noen store godsvogner som iblant også fungerte som passasjervogner. I 1910 kom de første store boggivognene, og snart ble de små vognenes innsats redusert til ekstravogner på dager med mye trafikk, som ved for eksempel Holmenkollrennene. Etter 1922 ble de ikke lenger brukt til personbefordring, men hele åtte av motorvognene kom fortsatt til anvendelse som arbeidsvogner. Nr. 3 og nr. 8 ble ikke utrangert før i 1963 da nr. 1 allerede var blitt museumsvogn.

Nr. 8. ble i 1966 den aller første ervervelsen i nystiftede Lokaltrafikhistorisk Forening. Restaureringsarbeidet ble igangsatt i 1976, og da Sporveismuseet ble åpnet i 1985 inngikk den som et av utstillingsobjektene. Kompletterende arbeider er utført siden, men ennå har man ikke prøvd å la den gå for egen maskin.

Hoveddata:
Lengde: 6500 mm
Bredde: 2000 mm
Akselavstand: 1800 mm
Motortype: AB 61
Egenvekt: 9,3 tonn
Sitteplasser: 16
Ståplasser: 10

https://sporveismuseet.no/vognpark/HKB8.htm

Skrevet i Lokaltrafikkhistorisk forening, Sporveismuseet Vognhall 5, Trikkegruppen | Legg igjen en kommentar

Innkalling til Generalforsamling

I henhold til vedtektene §2 innkalles herved til ordinær generalforsamling i Lokaltrafikkhistorisk forening mandag 30. mars klokken 19.00 på Sporveismuseet, Gardeveien 15.

Innkallingen vil også sendes ut til medlemmene som vedlegg til «Lokaltrafikk #109».

Vi minner særlig om fristen for å fremme forslag som ønskes behandlet på generalforsamlingen som er 15. januar iht. vedtektene §2. Forslag må fremmes skriftlig til styret – gjerne via e-post styret@ltf.no

Dokumenter til generalforsamlingen vil bli publisert elektronisk på nettsiden gf.ltf.no nærmere 30. mars.

Skrevet i Lokaltrafikkhistorisk forening | Legg igjen en kommentar

Sporveismuseets åpningstider i julen

Sporveismuseets har følgende åpningstider i julen

Lørdag 21. desember – 11.00 – 15.00
Søndag 22. desember – 11.00 – 15.00
Mandag 23. desember – 11.00 – 15.00
Tirsdag 24. desember – STENGT
Lørdag 28. desember – 11.00 – 15.00
Søndag 29. desember – 11.00 – 15.00
Mandag 30. desember – 11.00 – 15.00
Tirsdag 31. desember – 11.00 – 15.00

Vi ønsker alle våre venner en riktig god jul og godt nytt år.

Slemdal 1969 (Bjørn Isachsen / Sporveismuseets arkiv)

Skrevet i Sporveismuseet Vognhall 5 | Legg igjen en kommentar

Fra Sporveismuseets samlinger

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om buss NSB Kongsvingerrutene nr D-14849. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #97 i desember 2016.

NSB Kongsvingerrutene nr. D-14849

Denne bussen ble i 1955 levert til NSB Veholtruten, en rute som gikk fra Hønefoss over Ask til Veholt i Buskerud. Ruten hadde vært privatdrevet frem til 1954, da den ble overtatt av NSB. Allerede i 1956 ble NSB Veholtruten, som da kun hadde to busser, innlemmet i NSB Krøderenrutene.

I juni 1969 ble bussen solgt videre til NSB Kongsvingerrutene. Før den ble satt i trafikk igjen i april 1970 gjennomgikk den en full renovering av interiøret. Den fikk nå nye seter fra VBK og Respatex-veggplater med imitert treverk. I 1976 ble den tatt ut av rutetrafikk og solgt til en privatperson i Ski, men ble stående uten skilter. I 1978 ble den solgt enda en gang, og nå registrert som BL 57463 av Asker Heimeverns Ungdomsavdeling. Den skal også ha vært benyttet av Asker Røde Korps Hjelpekorps.

I 1980 ble bussen avskiltet og satt til å forfalle. Vårt medlem Hans Martin Kollerød fattet interesse for å ta vare på den, og et par år senere tok han initiativ til å kjøpe den, for så å forære den til foreningen. Bussen var fortsatt i rimelig god stand, motoren gikk som en klokke, men vakuumbremsene trengte overhaling. I privat eie var den blitt lakkert i en rustrød farge, men allerede i 1987 fikk den tilbake NSB-fargene i blått og grått med det klassiske vingehjulet.

I noen år var den på utlån til Jernbanemuseet på Hamar. I 2005 fikk vi endelig satt den stand teknisk, og fikk den registrert. Vi har valgt å la den bli i den utførelsen den har hatt siden 1970, og derfor var den naturlig å registrere den som D-14849. Bussen har siden vært en trofast tjener og kjørt mange utleieturer for oss.

Hoveddata:
Lengde: 11,17 m
Bredde: 2,30 m
Akselavstand: 5,20 m
Ytelse: 115 HK
Egenvekt: 6,63 tonn
Sitteplasser: 44
Ståplasser: 0

https://sporveismuseet.no/vognpark/NSB849.htm

Skrevet i Bussgruppen, Lokaltrafikkhistorisk forening | Legg igjen en kommentar

Trondheimsvogn #12

Hva er vel mer passende i desember enn en vogn med nr. 12? Rett nok ingen reinsdyr som trekker i snøen med dombjeller eller en fører i rød uniform med hvitt skjegg, men en gul og grønn trikk. Som en annen atpåklatt leverte Skabo en ekstra vogn til den nyåpnede sporveien i Trondheim i 1903 da man innså at det kunne være kjekt å ha en vogn mer å gå på skulle det dra seg til. For øvrig er hele trondheimssporveien et desemberbarn fra to år før i 1901. Nr. 12 finnes ennå, i noenlunde kjørbar stand og kan da rose seg å være den eldste norskbygde trikken som er bevart. Bildet vårt er nok tatt etter at den ikke lenger var aktiv trafikkvogn, for de små vognene med Siemens & Halske på kontrolleren ble faset ut da Trondhjem Sporvei fikk nye vogner fra 1921. Sammen med sine 11 søsken levert av HaWa ble den begavet med innebygde plattformer fra 1907. Trondheim var gikk foran med et godt eksempel i Norge; det var ikke bare-bare å kunne smykke seg med tittelen verdens nordligste sporvei. For en facil pris av 700 kr. fikk man bygd inn plattformene nærmest med flotte glassverandaer. Utbygget var nødvendig for å gi plass til sveivene.Da vognene ble overflødige ble nr. 3 og 12 tatt i bruk som arbeidsvogner mens de øvrige 10 vognene ble bygd om til tilhengere. Nr. 12 var ennå med da sporveien kunne feire sitt 50-årsjubileum i 1951. Den ble restaurert tilbake til fordums glans og gitt nummer 1 og deltok i jubileumskortesjen på dagen 3. desember samme år.Den unngikk mange av sine etterkommers grumme skjebne i oktober 1956 da vognhallen på Dalsenget brant ved å befinne seg på Voldsminde og har sin velfortjente plass i det lokale museet på Munkvoll. «Gamle-etta» endog med sitt egentlige nummer 12.Så kan vi jo undres på hvorfor de to karan’ gjemmer seg, skjemmes dem? (Tekst ved Bjørn Andersen, LTF)

Skrevet i Sporveismuseet Vognhall 5, Trikkegruppen | Legg igjen en kommentar

Fra Sporveismuseets samlinger

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om vogn OS 2007. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #96 i september 2016.

Oslo Sporveier nr. 2007

T2000 skulle bli fremtidens T-banevogn, like godt egnet på luftledning og svingete linjer i vest som på strømskinne i øst. Den første serien på ti sett med dobbeltvogner skulle bli prototypene, men det ble redusert til seks sett, vognene 2001-2012 ble levert i 1994.

Vognene ble bygd åpne i endene, slik at de bare kunne kobles rygg mot rygg med tilsvarende vogner. Man fikk dermed en åpen passasje slik at passasjerene kunne gå mellom vognene. Fordelen med det var at man fikk en frivillig spredning og bedre utnyttelse av kapasiteten. Ulempen var at man ble låst til akkurat to vogner, og dårlig fleksibilitet på toglengden.

En uvanlig planløsning ble brukt i bakre halvpart av hver vogn, her ble det plassert enkeltseter ved vinduene pluss en kolonne med dobbeltseter i midten av vognen, slik at det ble to gangpassasjer. I fremre del av vognen ble den tradisjonelle inndelingen med dobbeltseter på hver side brukt. Vognene var også ekstra brede, 3,30 meter. Den ekstreme bredden var bare under vinduene, men det var der den gjorde størst nytte og ga litt ekstra plass til albuen for de sittende. Med T2000 ble også teknikken med å gjøre om likestrøm til vekselstrøm for asynkronmotorer introdusert.

T2000 ble ingen suksess, og forklaringene er mange, uutprøvde løsninger, tekniske problemer, delemangel, for få vogner til at de ble prioritert, og kanskje mest at tiden løp fra dem mens midlene til fornyelse av T-baneparken uteble. Da fornyelsen til slutt tvang seg frem valgte man å henge seg på en allerede ferdig utviklet vogntype i Wien. MX ble fremtidens vogntype, ikke T2000. Flere av typen fungerte som reservedelslager, slik at bare noen var i trafikk da det i 2009 var over for T2000. Det skapte overskrifter da relativt nye og enda ikke nedbetalte vogner ble skrotet to år senere, men avgjørelsen var også velbegrunnet. Et komplett tog bestående av 2006 og 2007 ble beholdt for å bevares.

Hoveddata:
Lengde: 18,30 m
Bredde: 3,30 m
Akselavstand: 2,10 m
Boggisenteravstand: 11,00 m
Egenvekt: 31,00 tonn
Sitteplasser: 60 (inkl. 12 klappseter)
Ståplasser: 125

Skrevet i Drift med trikk og buss, Lokaltrafikkhistorisk forening | Legg igjen en kommentar

Fra Sporveismuseets samlinger

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om skinnesliper OS 311. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #95 i juli 2016.

Oslo Sporveier nr. 311

Denne spesialvognen for skinnesliping er bygd på Grønntrikkens verksted på Homansby i 1922. Selve maskinen er senere blitt byttet ut med en ny, men det gir den på ingen måte preg av å ha blitt moderne. Etter sveising av skinneskjøter må sveisesømmen og andre ujevnheter slipes bort, og det er det denne vognen er bygd for. Når slipingen foregår står selve vognen helt stille, mens maskinen og slipesteinen føres frem og tilbake.

Blant banearbeiderne gikk den under navnet ”Edderkoppen”, nærmere forklaring trengs antagelig ikke. Skinneslipevognen var jevnlig i bruk helt frem til 1997, da vi fikk overta den. Siden 1960-tallet ble den fast trukket av en vogn som også er blitt et bevaringsobjekt, SS-vogn nr. 305, nå gjenoppstått som Blåtrikkens nr. 322, bygd for Lilleakerbanen.

Opprinnelig hadde den ikke noe nummer, men i Oslo Sporveier ble den senere gitt nummeret 311. Og det nummeret hadde den lenge. Da det nærmet seg slutten rakk man likevel å gi den nytt nummer to ganger. Først i 1989, da den ble gitt nummeret 207, ikke å forveksle med en Høka som fortsatt hadde det nummeret. Men så vet vi ikke riktig om det var faren for forveksling som gjorde at den i 1994 igjen ble gitt nytt nummer, nå 307, for samtidig overtok en SM83 nummeret etter Høka-vognen og ble 207. Og noen hadde samtidig pusset opp en veteranvogn med nummer 307, men det er en annen historie. Vi velger å se på alle omnummereringene som en parentes i historien, og for å unngå flere forvekslinger heter nå skinneslipevognen igjen 311.

Hoveddata:
Lengde: 4,84 m
Bredde: 2,31 m
Akselavstand: 3,40 m

Skrevet i Drift med trikk og buss, Lokaltrafikkhistorisk forening | Legg igjen en kommentar