Sporveismuseet Vognhall 5

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om vogn Drammens Omnibus. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #91 i juni 2015.

Drammens Omnibus

Restene av dette kjøretøyet ble funnet i Lier i 1978, der det i årevis hadde fungert som uthus. Det var et karosseri som åpenbart hadde hatt seks små vinduer, men der mye av veggene manglet. Fargen var okergul, og man kunne skimte de gamle stafferingene. En kunne ane at det dreide seg om en eller annen form for hesteomnibuss, men ikke hvor den kom fra.

Mange år senere dukket det opp et postkort fra Drammen som kan tenkes å gi svar på gåten. Bildet viser Strømsø torv tidlig på 1900-tallet. Og der, midt på plassen, står et kjøretøy med et karosseri som stemmer helt overens med vårt. Vi kjenner igjen fasongen med det innsvungne livet, og den har seks små vinduer. Videre ser vi at den ikke har hjul, men meier. På en vegg kan vi tyde skriften «Vog. 20 Øre, Børn 10 Øre».

I Drammen fantes det fra 1873 planer om en hestesporvei. Men i 1879 ble planene gitt opp, og dette skal også ha vært spiren til å opprette en hesteomnibusslinje fra Tangen til Torvet, senere forlenget til Landfaldøen. Vi antar at den startet omkring 1880 eller få år etter.

Hesteomnibussen ble frem til 1893 drevet av en vognmann ved navn Hans Larsen. Flere bilder viser en hesteomnibuss med store bakhjul, et større kjøretøy enn vårt funn. Etter 1893 ble også en helt åpen vogn tatt i bruk. I alt har vi sett tre forskjellige typer, men vi vet ikke om det fantes flere, ei heller om det var flere av hver type. En relativt kort rute og få avganger tilsier at ett kjøretøy kan ha vært tilstrekkelig til å opprettholde trafikken.

Det er lite vi med sikkerhet vet om vårt kjøretøy, strengt tatt ikke mer enn at det ble funnet i Lier, og med rimelig grad av sannsynlighet har gått i Drammen etter århundreskiftet. Så hvor gammel kan den være? Her må vi ta kvalifisert gjetting i bruk. Vinterforholdene i Drammen gjorde det neppe lettere å dra hesteomnibuss med kjerrehjul på is og snø enn det var å dra sporvogn under samme forhold i Kristiania. Det er nærliggende å tenke seg at man raskt kopierte løsningen fra hovedstaden, og at Drammen fikk denne sledevognen allerede tidlig på 1880-tallet.

Det er annen tanke som har slått oss, og med fare for å skape en myte så er dette altså ikke noe annet enn en teoretisk mulighet: drammenserne kan ha funnet den på bruktmarkedet. Og det nærmeste bruktmarkedet var nettopp Kristiania. Vi vet fortsatt ikke hvordan alle sledemodellene der har sett ut, og noen av dem ble solgt midt på 1890-tallet. At vår vogn jo er gul som hestesporvognene strider i det minste ikke mot teorien.

Hans Larsen døde i 1893. To forskjellige kilder oppgir at henholdsvis vognmennene D. O. Kopperud og Knud Olsen omkring århundreskiftet drev hesteomnibussen. Det kan bety at de drev den i hver sin periode, eller at de drev den i kompaniskap. Betalingsmiddelet på omnibussen var polletter merket ”Drammens Omnibus”. Om dette var et selskapsnavn, et merkenavn, eller bare viste at de gjaldt på Drammens omnibusser, vet vi ikke.

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om trikk OS 277. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #89 i desember 2014.

Oslo Sporveier nr 277

Göteborgs Spårvägar utviklet sammen med Chalmers Tekniska Högskola en elektronisk vognstyring basert på bruk av transistorer, som ble tatt i bruk på Göteborgs nye sporvogner av type M25 i 1958. ”Elektronvagnen” målte farts- eller bremsepedalens stilling, vognens hastighet, om noen av hjulene spant eller gled, og stilte seg inn på best mulig akselerasjon eller retardasjon. Det samme prinsippet brukes på moderne vognstyringer i dag.

Inntil fire vogner kunne teknisk kobles sammen til et tog, i praksis begrenset det seg til tre i Göteborg og to i Oslo. Gjennom et tog går det en sikkerhetssløyfe som registrerer om alle dører er stengt før det gis klarsignal. En selvfølge i dag, men ikke i 1958.

125 vogner ble bygd i årene 1958 til 1962. Vognene ble bygd for venstrekjøring, men var forberedt for høyrekjøring, og i perioden 1964-70 ble de bygd om. Både før og etter omleggingen til høyrekjøring i 1967 ble vogner med dører på feil side kjørt baklengs som bakre vogn i tog.

Mot slutten av 80-tallet ble noen av vognene overflødige og satt bort. Tidlig på 90-tallet begynte Oslo Sporveier å se på brukte M25-vogner som midlertidig erstatning for Høka-vognene. I første omgang lånte man 20 vogner, det var i 1992. De skulle gå koblet rygg mot rygg og benyttes på linjen til Storo, som på pga. byggearbeider endte i en butt. Vognene forble i Oslo og gjennomgikk 1994-95 en innvendig oppussing med nye seter og veggplater, samtidig som man skaffet ytterligere 14 vogner, deriblant nr. 599 som her fikk nr. 277. Type M25 ble nå hetende SM91.

Vognene ble aldri populære i Oslo, mange førere likte ikke pedalstyring, og passasjerene klaget over at bakdørene måtte skyves opp. Det var forutsatt at SM91 skulle erstattes av nye vogner i 1998-99, men på grunn av forsinkelser kom ikke den endelige utrangeringen før i 2002. Vogn 277 ble da plukket ut som museumsvogn.

Hoveddata:

Lengde: 15,30 m
Bredde: 2,62 m
Akselavstand: 1,80 m
Boggisenteravstand: 7,00 m
Egenvekt: 18,20 tonn
Sitteplasser: 38
Ståplasser: 78