Sporveismuseet Vognhall 5

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om buss OS 404. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #94 i mai 2016.

Oslo Sporveier nr. 404

Tidlig på 90-tallet begynte billettkontrollørene i Sporveiens bussdivisjon en ny praksis ved storkontroller, istedenfor å krangle ombord og skape forsinkelser ble passasjer som ikke hadde gyldig billett geleidet over i en ventende buss. For å gjøre det vanskeligere å stikke av parkerte man denne med dørene vendende ut, og rutebussen stoppet tett inntil. Det var upraktisk å måtte parkere på feil side av gaten, så snart kom noen på ideen om å få en egen buss spesielt tilrettelagt for arbeidet, med egen dør ut mot gaten og bord å sitte og skrive ved. Slik fungerte nr. 404 som «kontrollbussen» fra 1993 til 2011.

Nr.404 har hatt en lang og interessant historie. I passasjertrafikk inngikk den i en serie på 15 singelbusser, benyttet som matebusser i øst. De første av dem hadde chassis av typen B59, et bybusschassis med hekkmotor som ble introdusert av Volvo i 1970 og avløst av type B10R i 1978. De siste syv hadde derfor den nye chassistypen, som bare var en lett forbedret utgave av B59. Karosseriet var en variant av VBK type 50, med doble dører designet for bykjøring, introdusert i 1977. Og akkurat her starter også historien om vår buss, for dette er nemlig den første av dem, malt blå med hvite fartsstriper og de første årene benyttet som demonstrasjonsvogn. I 1977 ble den lånt av Oslo Sporveier, for anledningen med internnummeret 781, og året etter kjøpte de syv slike busser, nummerert 700-706. I 1979 kjøpte Sporveien også demonstrasjonsvognen fra VBK, og malte den etter noen år om i den da vanlige paprikarøde fargen. Omkring 1986 ble den lakkert på ny, nå i det nye designet med rødt og brede blå informasjonsfelt. I 1992 ble den tatt ut av passasjertrafikk, og skulle da vært sendt til skroting. Men noen hadde bruk for den.

Kontrollbussen ble først brukt av Bussdivisjonen, så Sporvognsdivisjonen. Blant kontrollørene gikk bussen under navnet ”Maria Dolorosa”, med en kanskje heller ironisk referanse til den sorg og smerte bibelens Maria måtte lide. Vi sørger ikke over alle de sørgmodige tårer som må ha falt i bussen gjennom snart to årtier, men vi vil sørge for at minnet om denne spesielle delen av sporveishistorien lever videre. Bussen vil derfor bli bevart akkurat slik den ser ut nå, kanskje den eneste spesialkonstruerte billettkontrollbuss i verden.

Tekniske data:
Lengde: 12,05 m
Bredde: 2,50 m
Akselavstand: 5,90 m
Ytelse: 230 HK
Egenvekt: 9,40 tonn
Sitteplasser: 29 (opprinnelig)

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om hestesporvogn KSS 6. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #93 i desember 2015. Samtidig benytter vi anledningen til å gratulerer Oslo med 144 år med sporvognsdrift!

Kristiania Sporveisselskab nr. 6

Sporveisdriften i Kristiania startet i 1875, og til åpningen 6. oktober var det kjøpt inn 22 hestesporvogner fra firmaet John Stephenson, den gang verdensledende sporvognsfabrikant med tilhold i New York City.

Vogn KKSS 6 under |00 års jubileet i 1975. Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv

Stephenson hadde på 1870-tallet gjort stor suksess med en liten lett hestesporvogn, som kunne dras av én hest og betjenes av én kusk. En betalingsbøsse overflødiggjorde konduktør. Kusken kunne dessuten galant åpne kupedøren i motsatt ende ved hjelp av den store spaken som henger ned fra plattformtaket.

I 1877 ble det åpnet en ny linje og det ble kjøpt ytterligere syv vogner, slik at man hadde 29 helt like. Samme år ble en av dem lånt ut til Stockholm, som var i ferd med å bygge sporvei, og vognen ble piratkopiert av den svenske fabrikanten Atlas. Mange år senere, i 1891-92, skulle også norske Skabo bygge flere vogner for Kristiania Sporveisselskab, bare antallet vinduer og noen smådetaljer skilte fra originalen.

Alle vogner rullet ufortrødent videre til høsten 1899 og noen få så vidt inn i det nye århundre, i januar var det slutt på hestesporvognsdriften. En kort stund ble det forsøkt å benytte hestesporvognene som tilhengere, men de var ikke godt egnet for den høyere hastigheten, og ble snart parkert. Mange ble nå solgt og brukt som hytter. Ti av Stephenson-vognene ble omkring 1904 satt i drift som tilhengere igjen, etter å ha fått forsterket understellet og plattformene. Men én vogn ble stående igjen uforandret, kanskje man allerede så tidlig tenkte på den som museumsgjenstand. I 1914 ble den sammen med et par av de nyeste sporvognene vist frem på Jubilæumsutstillingen i Frognerparken, og kunne således illustrere den til da rivende utviklingen. I 1914 ble den forært til Oslo Bymuseum, som fortsatt eier den, og den er gjennom årene blitt vist frem ved de fleste jubileer, før den ble utstilt på Sentrum T-banestasjon, og endelig fra 1985 på Sporveismuseet. Det ble levert identiske vogner til hundrevis av byer rundt om i verden, men nr. 6 er en av veldig få som er bevart. 6. oktober 2015 var den igjen å se i gatene, 140 år er gått siden første gang.

Hoveddata:
Lengde: 4,65 m
Bredde: 2,00 m
Akselavstand: 1,38 m
Egenvekt: 1,80 tonn
Sitteplasser: 12
Ståplasser: 10

I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om vogn OS 249. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #92 i september 2015.

Oslo Sporveier nr. 249

Høka-vognene var med på å dominere bybildet i drøye 40 år. Tilsammen 50 motorvogner og 30 matchende tilhengere ble levert i årene 1952 til 1958. Omkring 1982-83 ble samtlige ombygd for enmannsbetjening. Den ene inngangsdøren bak ble stengt, på enkelte vogner også fjernet helt, det samme gjaldt konduktørplassen. Føreren fikk for anledningen helt nytt førerbord, men måtte venne seg til å selge billetter til passasjerer som ble stående bak ryggen på venstre side.

Vogn 249 i Stockholm høsten 1992. Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv

Vogn 249 tilhører tredje serie på åtte vogner (nr. 246-253) fra 1958, kalt type MBO56. De var kjøpt for å settes inn på Lambertseterbanen og Østensjøbanen, og de gikk her til T-banen tok over i 1966-67. De fikk deretter ny innsats på bylinjene, og noen av dem senere på Ekeberg- og Lilleakerbanen. Da utrangeringen av vogntypen tok til i 1991-92 ble vogn 249 tilbudt Djurgårdslinjen i Stockholm for den symbolske pris av 1 norsk krone. Vogn 249 ble i løpet av 1992 satt i stand som rullende restaurant- og kafevogn, hvorved setene ble snudd mot hverandre, og det ble satt inn bord. Utvendig ble den malt i fargene som en gang ble brukt på to av Stockholms egne sporvogner, som kun ble brukt til turisttrafikk.

Da Djurgårdslinjen etter hvert fikk helt nye sporvogner var det ikke lenger plass til nr. 700, som den nå het, og den ble i 2009 fraktet til et eksternt lager. I 2012 fikk Lokaltrafikkhistorisk Forening tilbud om å overta vognen. Selv om den da ikke lenger fremstod som en Oslo-vogn fant man tilbudet interessant. Det er etterspørsel etter sporvogner til utleie, noe som ofte ikke har vært mulig å dekke fordi alle nyere vogner store deler av døgnet er opptatt i trafikken, og fordi veteranvognene 70+647 ikke egner seg til oppdrag med servering. Dessuten hadde nr. 700 i 1999 fått nytt kabelanlegg, og kunne således kjøres på 750 volt uten spesielle tilpasninger. Vognen ankom Oslo i oktober 2012. I 2015 er den blitt lakkert som Oslo-vogn igjen, mens det noe fremmede interiøret foreløpig er beholdt. I skrivende stund gjenstår formaliteter for å godkjenne den for trafikk, og målet er å sette den i drift som utleievogn høsten 2015.

Hoveddata:
Lengde: 15,14 m
Bredde: 2,50 m
Akselavstand: 1,80 m
Boggisenteravstand: 7,60 m
Egenvekt: 16,90 tonn
Sitteplasser: 36
Ståplasser: 100