En mars-natt i 1969 klarte en nattevandrer å fange dette den gang uvanlige motivet av Ekebergbanens 1014 som avventet grønt lys i krysset Stortingsgata/Universitetsgata. Det var oppsiktsvekkende fordi var det en ting som var sikkert, så var det at Ekebergbanen aldri bevegde seg utenfor sitt eget revir oppå Bekkelags- og Nordstrandshøgda sett bort fra den nødvendige turen down-town til terminalen som da lå på Jernbanetorget slik at godtfolk oppå der kunne komme seg til og fra byen. Ekebergbanens vogner var uønsket i byen; de var langsomme, hadde dårlige bremser og svært tunge og i det hele tatt nærmest farlige, skal vi tro Sporveiens eksperter i samtiden. Den stod på mange måter klar for å bli penset inn på glemselens sidespor.
Imidlertid var brukerne opptatt av banen sin, og banens framtid, og fikk etter hvert støtte for sitt syn om å få en mer hensiktsmessig terminal en det etter hvert noe avsidesliggende Jernbanetorget hvor omgivelsene lignet mer på utsikten i Berlin i mai 1945.
Etter mye om og men ble en forlengelse til Skøyen sett på som det mest realistiske. Man kunne da inndra den kortlivede linje 8 Skøyen – Østbanen og sammenlagt spare et tog i ruta. Imidlertid måtte det prøvekjøres for å se om det virkelig lot seg gjøre. Det viset seg at det gikk helt greit til tross for mye teknisk pessimisme. Om 1014 var den første vet vi ikke, men det var i alle fall den første som ble knepet, og den 4. mai samme år var linje 16 Skøyen – Ljabru en realitet, og 1014 og de andre Ekeberg-vognene fikk mange turer gjennom Stortingsgata i de neste fire årene.
Ett svar til “Ekebergbanen til Skøyen”
Jeg trodde Ekebergbanens – «Ljabrupilens» – tog var trege; jeg hadde bare sett dem snegle seg opp Drammensveien fra Nationaltheatret. Men så fikk jeg se dem spurte opp fra Gamlebyen, og ble mektig imponert!