SporveismuseetSporveismuseets har følgende åpningstider i julen
Lørdag 21. desember – 11.00 – 15.00
Søndag 22. desember – 11.00 – 15.00
Mandag 23. desember – 11.00 – 15.00
Tirsdag 24. desember – STENGT
Lørdag 28. desember – 11.00 – 15.00
Søndag 29. desember – 11.00 – 15.00
Mandag 30. desember – 11.00 – 15.00
Tirsdag 31. desember – 11.00 – 15.00
Vi ønsker alle våre venner en riktig god jul og godt nytt år.
I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om buss NSB Kongsvingerrutene nr D-14849. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #97 i desember 2016.
NSB Kongsvingerrutene nr. D-14849
Denne bussen ble i 1955 levert til NSB Veholtruten, en rute som gikk fra Hønefoss over Ask til Veholt i Buskerud. Ruten hadde vært privatdrevet frem til 1954, da den ble overtatt av NSB. Allerede i 1956 ble NSB Veholtruten, som da kun hadde to busser, innlemmet i NSB Krøderenrutene.
I juni 1969 ble bussen solgt videre til NSB Kongsvingerrutene. Før den ble satt i trafikk igjen i april 1970 gjennomgikk den en full renovering av interiøret. Den fikk nå nye seter fra VBK og Respatex-veggplater med imitert treverk. I 1976 ble den tatt ut av rutetrafikk og solgt til en privatperson i Ski, men ble stående uten skilter. I 1978 ble den solgt enda en gang, og nå registrert som BL 57463 av Asker Heimeverns Ungdomsavdeling. Den skal også ha vært benyttet av Asker Røde Korps Hjelpekorps.
I 1980 ble bussen avskiltet og satt til å forfalle. Vårt medlem Hans Martin Kollerød fattet interesse for å ta vare på den, og et par år senere tok han initiativ til å kjøpe den, for så å forære den til foreningen. Bussen var fortsatt i rimelig god stand, motoren gikk som en klokke, men vakuumbremsene trengte overhaling. I privat eie var den blitt lakkert i en rustrød farge, men allerede i 1987 fikk den tilbake NSB-fargene i blått og grått med det klassiske vingehjulet.
I noen år var den på utlån til Jernbanemuseet på Hamar. I 2005 fikk vi endelig satt den stand teknisk, og fikk den registrert. Vi har valgt å la den bli i den utførelsen den har hatt siden 1970, og derfor var den naturlig å registrere den som D-14849. Bussen har siden vært en trofast tjener og kjørt mange utleieturer for oss.
Hoveddata:
Lengde: 11,17 m
Bredde: 2,30 m
Akselavstand: 5,20 m
Ytelse: 115 HK
Egenvekt: 6,63 tonn
Sitteplasser: 44
Ståplasser: 0
https://sporveismuseet.no/vognpark/NSB849.htm
Hva er vel mer passende i desember enn en vogn med nr. 12? Rett nok ingen reinsdyr som trekker i snøen med dombjeller eller en fører i rød uniform med hvitt skjegg, men en gul og grønn trikk. Som en annen atpåklatt leverte Skabo en ekstra vogn til den nyåpnede sporveien i Trondheim i 1903 da man innså at det kunne være kjekt å ha en vogn mer å gå på skulle det dra seg til. For øvrig er hele trondheimssporveien et desemberbarn fra to år før i 1901. Nr. 12 finnes ennå, i noenlunde kjørbar stand og kan da rose seg å være den eldste norskbygde trikken som er bevart. Bildet vårt er nok tatt etter at den ikke lenger var aktiv trafikkvogn, for de små vognene med Siemens & Halske på kontrolleren ble faset ut da Trondhjem Sporvei fikk nye vogner fra 1921. Sammen med sine 11 søsken levert av HaWa ble den begavet med innebygde plattformer fra 1907. Trondheim var gikk foran med et godt eksempel i Norge; det var ikke bare-bare å kunne smykke seg med tittelen verdens nordligste sporvei. For en facil pris av 700 kr. fikk man bygd inn plattformene nærmest med flotte glassverandaer. Utbygget var nødvendig for å gi plass til sveivene.Da vognene ble overflødige ble nr. 3 og 12 tatt i bruk som arbeidsvogner mens de øvrige 10 vognene ble bygd om til tilhengere. Nr. 12 var ennå med da sporveien kunne feire sitt 50-årsjubileum i 1951. Den ble restaurert tilbake til fordums glans og gitt nummer 1 og deltok i jubileumskortesjen på dagen 3. desember samme år.Den unngikk mange av sine etterkommers grumme skjebne i oktober 1956 da vognhallen på Dalsenget brant ved å befinne seg på Voldsminde og har sin velfortjente plass i det lokale museet på Munkvoll. «Gamle-etta» endog med sitt egentlige nummer 12.Så kan vi jo undres på hvorfor de to karan’ gjemmer seg, skjemmes dem? (Tekst ved Bjørn Andersen, LTF)
