Hva er vel mer passende i desember enn en vogn med nr. 12? Rett nok ingen reinsdyr som trekker i snøen med dombjeller eller en fører i rød uniform med hvitt skjegg, men en gul og grønn trikk. Som en annen atpåklatt leverte Skabo en ekstra vogn til den nyåpnede sporveien i Trondheim i 1903 da man innså at det kunne være kjekt å ha en vogn mer å gå på skulle det dra seg til. For øvrig er hele trondheimssporveien et desemberbarn fra to år før i 1901. Nr. 12 finnes ennå, i noenlunde kjørbar stand og kan da rose seg å være den eldste norskbygde trikken som er bevart. Bildet vårt er nok tatt etter at den ikke lenger var aktiv trafikkvogn, for de små vognene med Siemens & Halske på kontrolleren ble faset ut da Trondhjem Sporvei fikk nye vogner fra 1921. Sammen med sine 11 søsken levert av HaWa ble den begavet med innebygde plattformer fra 1907. Trondheim var gikk foran med et godt eksempel i Norge; det var ikke bare-bare å kunne smykke seg med tittelen verdens nordligste sporvei. For en facil pris av 700 kr. fikk man bygd inn plattformene nærmest med flotte glassverandaer. Utbygget var nødvendig for å gi plass til sveivene.Da vognene ble overflødige ble nr. 3 og 12 tatt i bruk som arbeidsvogner mens de øvrige 10 vognene ble bygd om til tilhengere. Nr. 12 var ennå med da sporveien kunne feire sitt 50-årsjubileum i 1951. Den ble restaurert tilbake til fordums glans og gitt nummer 1 og deltok i jubileumskortesjen på dagen 3. desember samme år.Den unngikk mange av sine etterkommers grumme skjebne i oktober 1956 da vognhallen på Dalsenget brant ved å befinne seg på Voldsminde og har sin velfortjente plass i det lokale museet på Munkvoll. «Gamle-etta» endog med sitt egentlige nummer 12.Så kan vi jo undres på hvorfor de to karan’ gjemmer seg, skjemmes dem? (Tekst ved Bjørn Andersen, LTF)
