Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!
Krigens gang i Sporveien
Etter hvert begynte dagliglivet å senke seg over Oslo. Bussene forsvant fra bybildet, og snart var det trikk og de vestlige undergrunnsbaner som måtte trekke lasset aleine. Sporveien klarte en stund å holde tilbudet oppe som før krigen. Men kravet om strømsparing gjorde at trikketilbudet ble innskrenket, særlig ved at en del av ekstravognstilbudet ble borte. Nå hadde Sporveien hatt «flaks» for de hadde hatt en stor sporvognsleveranse rett før krigen. Hele 46 nesten fabrikknye trikker stod i Sporveiens trikkehaller. Også bussparken var topp moderne, så moderne at den ikke kunne gå på knott, Den ble dermed i stor grad stående gjennom krigen.
Alle vogner måtte ha blending for å vanskeliggjøre luftangrep. I begynnelsen forårsaket dette en rekke ulykker ved stygge påkjørsler. Men etter hvert vente folk seg til den nye tid. Men ulykkene gikk også ofte ut over materiellet. Skabo jernbanevognfabrikk på Skøyen, som også hadde levert sporveismateriell, fikk fylt ordrebøker med gjenoppbygging av trikker.
I 1941 fikk daværende direktør avskjed, og en ny, nazivennlig administrasjon fant veien til kontorene i Sporveisgata. Sporveisdriften var viktig for å holde samfunnet i gang, og da var en lojal ledelse i bedriften påkrevd.
Det var ikke så mye å ta seg til i Oslo nå man hadde fritid. Ikke alle ville gå på kino og se tyske filmer. Noen søkte avkopling og fravær fra okkupasjonsmaktas nærvær ved for eksempel å gå på ski. Holmenkollbanen ble i så måte en populær bane.
