Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!
Sporveiens vognpark etter krigen
Da krigen var, over satt Sporveien igjen med en nedslitt vognpark og en nedslitt infrastruktur. Det var gjort minimale investeringer i vogner og skinnegang. Flere av de vognene som var blitt sendt til Tyskland, var i en så dårlig forfatning at de ikke kunne brukes. Noen kom heller ikke tilbake, men endte i Øst Tyskland eller Polen som «fiendtlig eiendom»: På den annen side kunne Sporveien ta i bruk sine turbinbusser som i stor grad hadde vært avstilt under krigen. Her var de i en gunstigere situasjon enn andre busselskap som hadde fått sine busser tatt av okkupasjonsmakta og slik fått dem kjørt helt ned.
Men krigen hadde bragt et nytt transportmiddel inn i bybildet. Linje 21 hadde fått trolleybuss; en busstype som skulle få større utbredelse i årene som kom. Ekebergbanen var blitt forlenget fra Sæter til Ljabru, og det var kommet en helt ny bane, Kolsåsbanen, mellom Sørbyhaugen og Jar.
Den norske eksilregjeringen i London hadde satt av penger til busselskapene til å kjøpe nytt bussmateriell etter krigen. Dette for å sikre mobiliteten.
Sporveien hadde også et stor behov for nytt materiell. Ønsket om å kjøpe nye trikker etter amerikansk forbilde forble en drøm. Amerikanske dollar skulle anvendes til andre formål. Bussene som ble kjøpt inn, bar preg av materiellknapphet og skulle få et kort liv. Nedkjørte veier hadde heller ingen gunstig virkning på disse kjøretøyene.
Allikevel var Oslo langt gunstigere stilt enn mange byer på Kontinentet som hadde fått smadret mye av sin vognpark. Passasjerøkningen hadde vært formidabel under krigen, og tilstrømningen av reisende skulle fortsette i mange år ennå; ja helt til bilsalget ble frisluppet i 1960.
