Gullfiskene

Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!

Gullfiskene

Men det var ikke bare busser som ble bygd før krigen. I 1937 anskaffet Oslo Sporveier først seks sporvogner i aluminium med strømlinjeform. Linjeføringen liknet ikke noe annet man kjente til av trikker. De seks vognene var ulikt teknisk utstyrt; man ville prøve hvilken tekniske løsning som var best egnet. Vognene ble satt inn på den forholdsvis nylig åpnede Kjelsåsbanen. Det viste seg at alle seks var belemret med en rekke tekniske svakheter. Dermed hadde man et godt grunnlag når selve serieproduksjonen begynte i 1939. Da fikk «bytrikken» i alt 20 vogner, men de øvrige 20 ble satt i drift på Lilleaker-Østensjøbanen.

Med disse vognene kom et helt nytt passasjerflyprinsipp i bruk. Nå gikk man inn på midten og fant sin plass i fremre eller bakre kupe. Midt i vogna var en romslig «brønn». Her satt konduktøren.

Aluminiumkonstruksjonen gjorde vognene lette, og dermed raske. De tok like mange reisende som en gammel motorvogn og tilhenger til sammen. Ulempen var først og fremst at de tålte dårlig kollisjoner. Det skulle bli et problem da krigen kom og gatene var uopplyste. Sammenstøt med for eksempel militære kjøretøy var ikke særlig heldig for disse trikkene.

Etter krigen ble etter hvert alle vognene overført til Lilleaker-Østensjøbanen hvor de skulle gå helt fram til T-banen kom. Ute av drift i Oslo var de ikke før på midten av 1980-tallet.

Det finnes hele to Gullfisker i Sporveismuseet. Den ene er beholdt i utrangeringstilstanden, den andre arbeides det med å føre tilbake slik Gullfiskene var rundt 1950.