Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!
Frigjøringen og Sporveien
8. mai 1945 var det hele over. Alle restriksjonene og forbudene, blendingsgardinene og de sensurerte avisene. Hemningene slapp, og noen, heldigvis ikke så mange, valgte å reise på taket på trikken.
Sporveien satt etter krigen igjen med en nedslitt vognpark og infrastruktur. Da drivstoffrasjoneringen ble innført, og det hadde egentlig begynt alt før krigen, var det stor sett trikken som måtte dra lasset. Nødvendige investeringer og anskaffelser hadde uteblitt. Vogn 436 på bildet var nok planlagt utrangert godt før 1945. Den var bygd helt tilbake i 1911 som en av de aller siste små tilhengervognene. På folkemunne ble slike vogner ofte kalt «Hatteesker».
Vogna ble bygd på Skabo for Grønntrikken. Dette var det største av de to private sporveisselskapene i Oslo. Opprinnelig «het» den 69, men selskapene omnummererte vognparken stadig, og etter kort tid ble den nr. 220. Det nummeret hadde den fram til de to selskapene ble slått sammen til ett i 1924 som Oslo Sporveier. Etter det kjennes den igjen ved nummeret 436.
De fleste tilhengerne av tilsvarende type, mange opp til 10 år eldre, forsvant ut av trafikken på 1930-tallet da Gullfiskene overflødiggjorde slike små tilhengerne. Men den tilstundende krigen førte til hoggestopp, og dermed kunne vogn 436 gjøre nytte enda noen år da trafikken under krigen og i de første etterkrigsåra nådde uanede høyder.
Men da Høka-vognene kom på tidlig 1950-tall var det definitivt over for disse små tilhengervognene. 436 ble arbeidsvogn. Slik overlevde den til seinere å kunne restaureres som tilhengervogn igjen, og da få sitt tidligere nummer 220.
I dag står den på Sporveismuseet Vognhall 5.
