Kategorier
Lokaltrafikkhistorisk forening Sporveismuseet Vognhall 5 Trikkegruppen

Trikkeskolen XXIII

Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!

Trikkeskolen XXIII

Med leveransen av HaWa-vognene til Kristiania Sporveisselskab 1921 – 25 avsluttet grønntrikken nyanskaffelsene av det vi kan «Barth-epokens» vogner. Epoken begynte med vognene fra 1909 og avsluttet i sin tur hva vi vel kan kalle pionerepoken fra årene 1894 – 1909, og dermed epoken til klassiske gamle sporvognene (som jo var flunkende nye da).Det gjenstår nå bare å presentere en slags overgangsvogn fra nye til gammel.



I 1923 ferdigstilte Kristiania elektriske Sporvei i drift en motorvogn som skilte seg fra alle andre vogner, både da og i flere tiår framover. KES bygde sammen to av vognene av type UEG, nr. 134 og 140 ved å fjerne en plattform fra hver av vognene og isteden bygge innen ny del som koblet sammen de to vognene med et slags ledd eller lenke til en slags leddvogn. Forbilde var en vogntype anskaffet av sporveien i Göteborg som dersteds ble kjent som «Två rum och kök», eller «To rom og kjøkken» som KES oversatte det til.

I våre dager blir slike vogner betegnet «leddvogner med svevende midtdel» og er eller var på ingen måte noe ukjent fenomen. Ved å skjøte sammen to gamle vogner håpet man å kunne kvitte seg med den ene av konduktørene i et vanlig to-vognstog.

Nå viste det seg at det ikke var den suksessen de håpet på. Det måtte i korthet en lang omfattende konstruksjonsendring til enn «bare å koble sammen to gamle vogner med en felles midtdel» for å få til en vogn som fungerte bra. Gøteborg var nok litt kjappe og bygde 11 slike vogner før man ble lei av problemene med dem, så Kristiania slapp antagelig unna med en som aldri så vidt vi vet, kom i vanlig trafikk. Den ble satt i prøvedrift i januar 1924, men ble åpenbart ikke en del av medgiften da Oslo Sporveier kom inn i bildet 1. mai 1924, og fikk ikke noe nytt Oslo-nummer i 1925. Den ble «stille og rolig» som våre danske venner ville ha uttrykt seg, hogd opp i 1934.

Leddet eller kjøkkenet om dere vil, tynget ned de to endedelen slik at de lettet presset på ytterakslene som de hadde lett for å spore av, spesielt hvis sporet var ujevnt. I motsetning til vognene i Göteborg som kun hadde motorer på nettopp de ytterste akslene og dermed bare to motorer og dermed hadde lett for å slure, fikk vår vogn motorer på begge aksler som jo hjalp, men førte til at ytterakslene fortsatt hadde lett for å slure. Med fire GE58 motorer trengte man en moderne kontroller som vi også fikk. Det verste var at det fungerte dårlig med bare en konduktør på vogna og at det viste seg å være en svært beveget kjøretur for de som oppholdt seg i leddet. Oslo valgte altså gi opp, sikkert med rette og fikk følge av Göteborg som dog hadde hele 11 vogner, og holdt dem i drift i en noe lenger periode.

Kjøkkenet til skapelsen skal ha endt som paviljong eller noe slikt på en av øyene ved Askerlandet. Resten ble hogd opp.

140 Majorstuen 1923. Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv

Legg inn en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.