Driftserfaringer fra hestesporveien

Da Kristiania startet opp med hestesporvogner i oktober 1875, var konseptet velprøvd ut i verden, det var ingen revolusjonerende teknikk som man innførte.

Bruk av hester hadde man jo holdt på siden tidenes morgen, det om man nå tok i bruk, var det å kjøre på skinner. Det var fire ganger så lett å kjøre på skinnene enn på noen vei uansett hvor «flat» og fin den var. En enkel hest kunne ta med seg et fire ganger så stort lass slik at det var mulig å gjennomføre en rentabel drift.

Kristiania var dog ikke uten bakker, men dette kompenserte man fra starten ved å sette inn «hjelpehester» i enkelte kneiker. Assistansehesten ble betjent av unge gutter som raskt kunne oppvise ekspertise i å koble seg på i fart i begynnelsen av kneika og ditto løsne seg når man hadde forsert. Deretter kunne han ri tilbake til start. Gjett om disse guttene var gatas helt?

Jeg kjenner ikke til historier med unge kvinner som hadde en sånn jobb, i hvert fall ikke her, men de var uansett gata helter.

Å håndtere en hest kunne jo på en måte «alle», men det var noe man måtte vite. Sporvognene, si nå ikke «hestetrikk» men «sporvogn» rullet som sagt lett, så lett at kusken måtte påpasselig å ikke kjøre på hesten. Det var rett og slett ikke akseptabelt. Man kunne skade hesten så det var ikke bra.

Kusken måtte pass på at hesten alltid trakk, hesten hadde små eller ingen muligheter til å holde igjen, og det var derfor en viktig del av opplæringa. Vi vet at dyktige kusker hadde reddet seg og hesten ut av kinkige situasjoner ved å rett og slett løse «koblingen».

Sporveishestene brukte ikke drag, kunne reimer eller kjettinger som ikke forstyrret hesten. Skinnene skulle styre, hesten skulle trekk og kusken skulle bremse og stoppe. Når vi har kjørt med hestesporvogn så bruker vi drag, noe som altså er fei. Dette må vi få gjort noe med, hestene er enige, de vil gå fritt.

Våre engelske venner i TMS erfarte at hesten de brukte, hedde en egen teknikk for å kompensere for kløne «kusking» og for å unngå at sporvogna kjørt in i ræva på hestene. Ene bakfoten ble løftet og plassert lydfullt i plattformskjermen. Etter en stund innså menneskene feilen, man måtte passe på, og unngikk bulker som reparatørene måtte banke ut til stadighet. Hester kan se svært bebreidende ut.

Hestene innså ofte at det var bedre å ikke helt følge sporet, bare sånn sirka.

Man sporet jo av, men da var det stort sett å få hjelp av kraftige mannfolk og få ting på plass, og ja, det forekom at man kjørte på gata selv om det var forbudt.

Sporveien hadde ikke fast holdeplasser. Men stopp på anfordring, men instruksen sa at man burde unngå å stoppe i bakkene. Nå oppdager jo passasjerene at de kunne oppe av og på i fart. Det var jo ikke forbudt, men oppfordret endog til det. Du sparte jo hesten, men sånt burde foregå i kjøreretningen. Av noen årsak klagde man svært damer gjorde seg bort, noe som innebar å tryne i gata. Avisene kom stadig med advarsler og mot «uheldige» damer.

Jeg har selv diti meg ut. Jeg skulle hoppe av tønneheisen ved Sundvollen og hoppa gærne veien. Hun var ett år yngre enn meg, latteren hennes husker jeg ennå. Noen som husker Tønneheisen i Krokkleiva? Det er noen som samler på sånt også.

Med sporvognene kom jo skinnene. Sporvidden på Kristiania-sporvognene var 4 fot 8 og en halv tomme. 1435 mm, samme som det er i dag, samme som på jernbanene.

Skinne lå oppå gata, ikke i dem, og det ledet til en del polemikk. Folk snublet i skinnene, og Sporveien ble pålagt å bytte skinner til en mindre generende type. Sporveien måtte gi seg etter kort tid, men det tok sin tid allikevel.  Grünerløkk-llinja og den ytterste dele av linja til Oslo ble lagt med nye skinner, men først rundt 1890 var saken ordnet

De nye skinne hadde en bredere fot som var lettere å kjøre over, Etter hvert fikk vi jo skinner som var nedsenket i gata slik at problemet ble borte.

Hestesporveien var enkeltsporet med møtespor, krysningsspor, på strategiske steder. Mange sporveisianlegg hadde kortere eller lengre strekninger med to spor, dobbeltspor, men aldr i Kristiania. Man måtte vente, men noe stort problem var det ikke.

Man skulle jo betale for seg. Det var automatisert, men måte bare lege på avtalt beløp i en egen «betalingsautomaten» som virket etter sparebøsseprinsippet. Du la på avtalt beløp, kusken sjekket, betjenten knapp, og vips var transaksjonen i orden. Kusken kunne veksel, han hadde ferdige poser som det bare var å rive opp.

Man ville helst unngå at vognbetjeningen skulle håndtere pengene. Man var red or underslag eller «sniking» som det nå heter. Mellomledere var nok lettere å korrumpere. Det krevdes tre låser.

Pensene var i en del tilfeller uten tunger, hestene kunne lede vognene inn i rett spor. Flere steder ble tunge fylt med gutaperka, et slags gummistoff som fungerte som fjærpenser.

Av og til grep også hestene personlig inn. Da en liten gutt falt overende i sporet, og overkjørsel synes uunngåelig, bøyde hesten nakken og vippe ungen ut av sporet.

Hestedriften opphørte i januar 1900. Da var det bare hestesporvogner på Oslo-linje fra Munkegata og ut i Gamlebyen. Siste hestesporvogn gikk 15. januar 1900.