Sporveismuseet Vognhall 5”Bussringen” startet opp i 1931 og var i drift, med diverse avbrudd, til rett etter krigen. Man finner igjen deler av traseen dagens linje 20, men i stedet for å ha endestopp i hver ende av byen fullførte den hele sirkelen.
Deler av Bussringen gikk i ytterkanten av det som var den gamle byen; Oslo før sammenslåingen med Aker kommune. Andre deler av den ledet gjennom middelalderbyen og Kristian IVs by. I dag vil man kunne se det nyeste Oslo vokse fram der hvor Bussringen gikk.
Sporveismuseet gjenetablerer av og til Bussringen med veteranbuss. Men det er mer enn en vanlig busstur. På turen forteller vi om hvordan byen utviklet seg, fra en døsig liten by innerst i Viken til en ekspansiv hovedstad og landets viktigste industriby. Den reisende får mulighet til å studere alt fra vekslende arkitektur og folks levevilkår til særegenheter i gatedekke og ikke minst lære om kollektivtrafikken.
Lokaltrafikkhistorisk forening (LTF) kjører Bussringen med cicerone søndag 12. juli klokken 12.30 fra Sporveismuseet, Gardeveien 15 på Majorstuen. Turen er inkludert i inngangsbilletten til museet – 50 kr. Turen passer ikke for barn. Sporveismuseet holder åpent 11.00 – 15.00.
Når bussen er tilbake ca. kl. 14.00 vil den kjøre til Stortorvet uten guide. På denne turen er barn hjertelig velkommen.
Vi vil på dager museet holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen en søndag eller tirsdag når museet er åpent
Trikkeskolen IX
Samtidig med at KES og KSS anskaffet sine U eller UEG-vogner så anskaffet Kristiania kommunale Sporveie tilsvarende vogner, men med Schuckert & Co som leverandør.
I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om buss OS 879. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #100 i november 2017.
Oslo Sporveier nr 879
Scania type CR var i likhet med Büssing Prëfekt en helbygd selvbærende modell. De første ble introdusert som type CR76 i 1966. Oslo Sporveier kjøpte i 1969 tre slike busser, som nå ble kalt CR110, men ventet så til 1973 med å kjøpe flere.
Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!
Trolleybussene
Trolleybussene skulle sette sitt preg på bybildet fra slutten av 1940-tallet og nesten 20 år framover.
Trolleybuss er en elektrisk buss som ikke behøver å lades, dvs den har kontinuerlig strømtilførsel. Trolleybussen som fenomen er omtrent like gammel som sporvogna, og i og for seg privatbilen; fra 1890-tallet.
Mens trikken klarer seg med én kjøretråd, må trolleybussen ha to. Men den klarer seg uten skinnegang, og er dermed noe mer fleksibel i trafikken. Samtidig har den ulempen ved høyere akseltrykk en det trikk og brenselbuss ofte har.
Mange byer hadde valgt trolleybussdrift, enten det alene eller sammen med sporvei. Trolleybusser var også ofte å finne i mer landlige omgivelser hvor trafikkgrunnlaget for sporvei kanskje ikke var tilstede.
Det var Drammen som var først i Norge til å innføre elektrisk buss. Det skjedde alt i 1909! Og lenge fikk de være aleine om dette transportmiddelet i Norge. Men under krigen kom det trolleybuss på linje 21, og etter krigen kunne man finne dette på linje 20, samt 18 og 24. 20 og 21 var en slags ringlinjer, mens 18 og 24 gikk delvis gjennom sentrum.
Trolleybussene ble brukt for å kunne anvende elektrisitet til transport. Da slapp man å importere diesel eller bensin. Strøm hadde man nok av innenfor landets grenser. Det lå derfor ingen miljøhensyn til grunn for valg av elektriske busser. De hadde heller ingen kapasitetsmessig fordel framfor dieselbusser.
Mens trikker kan gå i 40 år, har trolleybusser en noe mer begrenset levealder, bare noe lenger enn en dieselbuss. Etter 15 år eller så var det sterkt behov utskifting av vognparken. Da valgte Sporveien å satse på diesel. Avviklingen av trolleybussdriften ble koplet sammen med avviklingen av sporveistrafikken.
I 1968, sannsynligvis i februar, var det hele over. Ingen protester eller innvendinger er å spore. Trolig ble elektrisk buss sett på som gammaldags, som også trikk ble.
Sporveien tok ikke vare på noen trolleybuss som museumskjøretøy. Sporveismuseet måtte til Drammen for å hente en av de bussene Sporveien hadde solgt dit. A-15810 står i dag i Sporveismuseet.
Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!
Sporveisbussene under krigen
I årene før krigsutbruddet investerte Oslo Sporveier stort både i trikk og buss. Det la grunnen for det etter hvert tette samarbeidet mellom Sporveien og Strømmen.
Turbinbussene var bygd etter amerikansk forbilde. De hadde noe de færreste busser kunne oppvise: underliggermotor, uavhengig fjæroppheng og en slags halvautomatisk girkasse. Maskineriet var amerikansk. Karosseriet var utført i aluminium. De var lette; faktisk kunne fire mann løfte karosseriet. Ulempen var at de var svært «tørste»! Åtte liter bensin på mila måtte til for å holde dem i drift. Ikke så farlig da de ble konstruert; men temmelig kritisk under krigen da alt drivstoff var rasjonert. I årene før anskaffelsen av disse bussene hadde Sporveien bygd et stort garasjeanlegg på Bjølsen. Mest karakteristisk var den store busshallen som ruvet i bybildet. Ingen tvil om at forbildet også her var Amerika, eller Sambandsstatene som folk sa den gang.
På Sporveismuseet står utstilt en buss av denne typen. Alle vil straks kjenne den igjen som et barn av sin tid, strømlinjeformet og med en bakpart som få andre busser kunne vise maken til.
Disse bussene skulle få et langt liv i Oslo. De var å finne i trafikken helt fram til rundt 1960.
I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om buss Bærums Forenede Bilruter nr. 49. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #47 i desember 2001.
Bærums Forenede Bilruter nr. 49
Bærums Forenede Bilruter nr. 49 er en typisk forstadsbuss fra 60-tallet og viser hvilke enkle krav man hadde til slike busser den gang. Med håndgir og innvendig motorkasse foran bygger den på gamle tradisjoner. Riktignok har den inngangsdøren helt foran. En annen bevart VBK-buss fra samme selskap, kun to år eldre, hadde inngangen bak forhjulet som en riktig bygdebuss. Vår modell ble levert i 1965, bygget av Vestfold Bil og Karosseri på et Scania Vabis BF56 chassis.
I de første årene gikk C-4649 på rute 39 til Løkkeberg og på 42 til Løvenskioldbanen, senere på lokale ruter i Bærum.
I 1979 hadde bussen nådd sin pensjonsalder, men nå ble den solgt til «Fana Folklore» ved Bergen. De brukte bussen kun til frakting av besøkende til en årlig festival, og dermed gikk den få kilometer.
I 1991 ble bussen, sammen med en to år eldre slektning, kjøpt tilbake av BFB med tanke på bevaring. Den ble kort tid senere forært Lokaltrafikkhistorisk forening. I 1994 ble bussen utseendemessig satt i stand gjennom et samarbeid mellom LTF og BFB. Bussen er fremdeles sprek og egner seg godt til langturer. I sommer måtte den plutselig tre til i intensiv rutetrafikk mellom museene på Bygdøy, da bussen som opprinnelig var tiltenkt rollen brøt sammen.
Hoveddata:
Lengde: 12000 mm
Bredde: 2500 mm
Akselavstand: 5900 mm
Chassistype: BF5659
Motortype: D10R21
Ytelse: 165 HK
Egenvekt: 7,84 tonn
Sitteplasser: 47
Ståplasser: 12
Vi må dessverre innstille den planlagte kjøringen med Bussringen søndag 13. oktober pga. manglende bemanning. Vi takker for oppmøtet på kjøringene i 2019 og ser frem til en ny sesong i 2020.
Her er vel nesten den engelske teksten til bildet det mest interessante; «hvor hardt det var å være buss i Oslo. Fire måneder i året er vi dekket av snø». Det var det ingen engelske bybusser som kunne skryte på seg. Imidlertid klarte kvalitetsproduktet fra Leyland brasene med glans, og man skiltet med hele 30 sitteplasser! (Sporveismuseets arkiv)
Lokaltrafikkhistorisk forening (LTF) kjører Bussringen med cicerone søndag 11. august klokken 12.00 og 13.30 fra Sporveismuseet, Gardeveien 15 på Majorstuen. Turen er inkludert i inngangsbilletten til museet – 50 kr.
Det er «første mann til mølla»- prinsippet som gjelder for tildeling av plass. Plassbilletter utdeles på Sporveismuseet fra klokken 11.00 samme dag.
Bussringen var en bussrute som i årene 1931 til 1940 bandt nesten hele Oslo innenfor datidens bygrense sammen i en stor ring. Vi kjører ringen fra Majorstuen og følger den opprinnelige ruten så nøyaktig som mulig med dagens gateløp og reguleringer. I grove trekk er ruten slik: Majorstuen – Sagene – Torshov – Grünerløkka – Grønland – Tøyen – Galgeberg – Gamlebyen – Østbanen – Spikersuppa – Solli – Frogner og tilbake til Majorstuen. Turen tar omtrent 1t 15m avhengig av trafikk mm.
Velkommen til en lærerik dag på Sporveismuseet!
Velkommen til oss på Sporveismuseet søndag 25. august klokken 11.00 – 15.00.
Vi åpner portene i begge ender av hallen og inviterer til en lærerik dag på museet. Bli med på:
– Bussringen, guidet tur rundt i Oslo med fokus på byutvikling og kollektivtransport. Avgang med veteranbuss kl. 11.30, 12.15, 13.00 og 13.45. Varighet ca. 1,5 time.
– Omvisning på museet, rundtur i samlingen vår. Starter kl. 11.30, 12.30, 13.30 og 14.30 ved hestesporvogna.
– Veteranbuss i nærområdet – vi kjører småturer rundt på Majorstuen. Perfekt for barna. Kjører fortløpende hele dagen.
– Minitrikk – barna kan sitte på taket av batteritrikken som kjører på egen skinnegang!
– Vi selger vafler, pølser mm. og holder vår rikholdige museumsbutikk åpen. Salg av varme kalendere for 2020 rett fra trykkeriet.
Inngangpriser: Voksne 50 kr, barn 25 kr og familie (3+2) 100 kr. Inngangsprisen inkluderer alle aktiviteter.
Velkommen skal dere være!