Vi kan jo ta med et trolleybussbilde denne gangen. Det er jo nesten trikk…. Linje 24 var den siste trolleybussruta som ble opprettet, Tåsen – Østbanen, her ved Sagene hvor bussen må sno seg forbi en «kalamitet mellom en drosje av merket «Volga» , et russisk bilmerke som var vanlig rundt 1960, og en Austin som har glemt høyreregelen. Det røret det til i krysset Grimstadgata og Arendalsgata. Man venter på politiet. Trafikken stopper opp, men trolleybussen klarer å smyge seg forbi, så vidt. Man har sånn sett store forventninger til «strømbussene» i så måte. Se på alle folka, livet i gata.
NRK1 viser torsdag 26. november kl. 20.00 en ny episode av «Ukjent arving». Allerede nå ligger den hos NRK-tv på nett. Denne gangen handler det om tidligere LTF-medlem Lasse Bjur Olsen som gikk bort i 2014. Flere av intervjuene i programmet er gjort på Sporveismuseet med medlemmer av foreningen.
Lokaltrafikkhistorisk forening (LTF) kjører Bussringen med cicerone søndag 13. september klokken 12.30 fra Sporveismuseet, Gardeveien 15 på Majorstuen. Turen er inkludert i inngangsbilletten til museet – 50 kr. Turen passer ikke for barn. Sporveismuseet holder åpent 11.00 – 15.00.
Tom Arne Nygaard og Johannes Haugen forteller i denne videoen om Ringeriksbussen. Vi håper den inspirerer til et besøk på Sporveismuseet på Majorstuen. Vi holder åpent hver lørdag, søndag, mandag og tirsdag mellom klokken 11.00 til 15.00.
Tom Arne Nygaard og Johannes Haugen forteller i denne videoen om turbinbussen. Vi håper den inspirerer til et besøk på Sporveismuseet på Majorstuen. Vi holder åpent hver lørdag, søndag, mandag og tirsdag mellom klokken 11.00 til 15.00.
Vi vil på dager museet holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen en søndag eller tirsdag når museet er åpent
I en årrekke har vi på baksiden av bladet «Lokaltrafikk» presentert vognene som inngår i LTFs eie og samling. Til glede for nye medlemmer og interesserte presenterer vi i dag historien om buss OS 879. Omtalen av vognen stod på trykk i «Lokaltrafikk» #100 i november 2017.
Oslo Sporveier nr 879
Scania type CR var i likhet med Büssing Prëfekt en helbygd selvbærende modell. De første ble introdusert som type CR76 i 1966. Oslo Sporveier kjøpte i 1969 tre slike busser, som nå ble kalt CR110, men ventet så til 1973 med å kjøpe flere.
Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!
Trolleybussene
Trolleybussene skulle sette sitt preg på bybildet fra slutten av 1940-tallet og nesten 20 år framover.
Trolleybuss er en elektrisk buss som ikke behøver å lades, dvs den har kontinuerlig strømtilførsel. Trolleybussen som fenomen er omtrent like gammel som sporvogna, og i og for seg privatbilen; fra 1890-tallet.
Mens trikken klarer seg med én kjøretråd, må trolleybussen ha to. Men den klarer seg uten skinnegang, og er dermed noe mer fleksibel i trafikken. Samtidig har den ulempen ved høyere akseltrykk en det trikk og brenselbuss ofte har.
Mange byer hadde valgt trolleybussdrift, enten det alene eller sammen med sporvei. Trolleybusser var også ofte å finne i mer landlige omgivelser hvor trafikkgrunnlaget for sporvei kanskje ikke var tilstede.
Det var Drammen som var først i Norge til å innføre elektrisk buss. Det skjedde alt i 1909! Og lenge fikk de være aleine om dette transportmiddelet i Norge. Men under krigen kom det trolleybuss på linje 21, og etter krigen kunne man finne dette på linje 20, samt 18 og 24. 20 og 21 var en slags ringlinjer, mens 18 og 24 gikk delvis gjennom sentrum.
Trolleybussene ble brukt for å kunne anvende elektrisitet til transport. Da slapp man å importere diesel eller bensin. Strøm hadde man nok av innenfor landets grenser. Det lå derfor ingen miljøhensyn til grunn for valg av elektriske busser. De hadde heller ingen kapasitetsmessig fordel framfor dieselbusser.
Mens trikker kan gå i 40 år, har trolleybusser en noe mer begrenset levealder, bare noe lenger enn en dieselbuss. Etter 15 år eller så var det sterkt behov utskifting av vognparken. Da valgte Sporveien å satse på diesel. Avviklingen av trolleybussdriften ble koplet sammen med avviklingen av sporveistrafikken.
I 1968, sannsynligvis i februar, var det hele over. Ingen protester eller innvendinger er å spore. Trolig ble elektrisk buss sett på som gammaldags, som også trikk ble.
Sporveien tok ikke vare på noen trolleybuss som museumskjøretøy. Sporveismuseet måtte til Drammen for å hente en av de bussene Sporveien hadde solgt dit. A-15810 står i dag i Sporveismuseet.
Trolleybussen lot seg ikke stoppe av noen biler som hadde rotet seg opp i en kollisjon. Her på Sagene i Arendalsgata. (Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv)Sporveismuseets egen buss, A-15810, på linje 21. (Foto: P. Lyng / Sporveismuseets arkiv)Ny og gammel trolleybuss møtes ved Bislet på linje 21. (Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv)
Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!
Sporveisbussene etter krigen
Etter krigen stod trafikkselskapene igjen med en nedslitt vognpark; ja, mange uten busser i det hele tatt. Regjeringen i London hadde erkjent problemet som ville dukke opp etter freden, og satt av midler til busskjøp.
Bussene selskapene anskaffet, var ikke mye å skryte av. De heldig fikk chassiser fra Volvo eller Scania, de mindre heldige fra engelske fabrikanter. Men karosseriene var heller ikke mye å skrive hjem om. Disse bussene fikk et kort liv på ofte svært dårlige veier.
Sporveien var noe heldigere for deres busser hadde ikke vært særlig mye i bruk under krigen; det gikk nemlig dårlig å kjøre dem på knott. Det var derfor en etter datidens vurdering moderne vognpark som kunne rulles ut.
Krigen hadde også bragt hovedstaden et helt nytt kjøretøy: trolleybussen. Den hadde først vært prøve på «5-øringen» mellom Rodeløkka og Åsen allerede i slutten av 1940. Men under krigen ble linje 21 lagt om til elektrisk drift. Det var derfor et velprøvd kjøretøy som Sporveien valgte å satse på i de første etterkrigsårene.
Schøyens Bilcentraler kjøpte busser med chassiser fra Storbritannia. Karosseriene var av samme type som engelske toetasjer. Likheten med for eksempel London-dobbeltdekkerbusser er frapperende. (Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv) Trolleybussen gjorde sitt inntog i Oslo etter krigen. De ble å finne på de to halvsirkellinjene nr. 20 og 21 samt på linjene mellom Bjølsen/Tåsen og Ekeberg hageby. Bildet er fra Torggata utenfor Eldorado kino. (Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv)
Vi vil mens museet nå holder ekstraordinært lukket publisere små artikler og videoer. Vi håper denne lille digitale «museumsrunden» kan være et hyggelig alternativ, og ikke minst inspirasjon til å besøke oss igjen ved en senere anledning!
Sporveisbussene under krigen
I årene før krigsutbruddet investerte Oslo Sporveier stort både i trikk og buss. Det la grunnen for det etter hvert tette samarbeidet mellom Sporveien og Strømmen.
Turbinbussene var bygd etter amerikansk forbilde. De hadde noe de færreste busser kunne oppvise: underliggermotor, uavhengig fjæroppheng og en slags halvautomatisk girkasse. Maskineriet var amerikansk. Karosseriet var utført i aluminium. De var lette; faktisk kunne fire mann løfte karosseriet. Ulempen var at de var svært «tørste»! Åtte liter bensin på mila måtte til for å holde dem i drift. Ikke så farlig da de ble konstruert; men temmelig kritisk under krigen da alt drivstoff var rasjonert. I årene før anskaffelsen av disse bussene hadde Sporveien bygd et stort garasjeanlegg på Bjølsen. Mest karakteristisk var den store busshallen som ruvet i bybildet. Ingen tvil om at forbildet også her var Amerika, eller Sambandsstatene som folk sa den gang.
På Sporveismuseet står utstilt en buss av denne typen. Alle vil straks kjenne den igjen som et barn av sin tid, strømlinjeformet og med en bakpart som få andre busser kunne vise maken til.
Disse bussene skulle få et langt liv i Oslo. De var å finne i trafikken helt fram til rundt 1960.
Bjølsen var i bruk helt fram til årtusenskiftet som bussgarasje. (Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv)Bussene hadde en form som atskilte dem sterkt fra tidligere busstyper. Bildene viser prototypen; de påfølgende bussene fikk en noe mer moderat utforming. (Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv) Ved krigsutbruddet i 1940 hadde Oslo Sporveier nettopp anskaffet et stort antall helt moderne busser. (Foto: Ukjent / Sporveismuseets arkiv)
