|
Ekebergbanen nr 1007 |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Byggeår |
1920 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Fabrikant |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Boggier |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
El-utstyr |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Motor |
GTM4 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Ytelse |
4x50 kW |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Lengde |
15,66 m (vognk. 14,90 m) |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Bredde |
2,00 m |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Akselavst. |
2,10 m |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Boggiavst. |
8,40 m |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Egenvekt |
26,50 tonn |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Sitteplasser |
38 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Ståplasser |
35 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Ekebergbanens første vogner var lange og smale og spisse i
enden, det ga dem navnet «Vikingskip». Utformingen var ingen tilfeldighet, det
ga den maksimalt beste utnyttelsen av den plassen man hadde til rådighet når
man måtte ta seg via bysporveiens spor til
endepunktet på Stortorvet. Bysporene lå den gang
mye tettere enn nå, og ga bare plass til 2 meter brede vogner. En liten
finurlighet er at det nedsenkede inngangspartiet har nettopp de samme
kvaliteter som nå anses som så viktige på moderne lavgulvsvogner, en
innstigningshøyde på kun 35 cm. Ekebergbanen hadde dobbelt så høy spenning som bytrikken,
nemlig 1200 volt, og vognene var tilpasset denne spenningen. Når de kjørte på
bytrikkens spor fra Gamlebyen inn til Stortorvet betydde den lavere
spenningen mindre motorkraft og litt lavere hastighet, men det var aldri et
problem å holde tritt med rutetidene. Den andre serien fra 1920-21 var på syv vogner, alle med to
førerrom. Utseendemessig kunne de knapt skilles fra første serie fra 1917,
men den noe fryktinngytende hovedstrømskontrolleren
var nå erstattet med en nett liten styrekontroller med 110 volt, og koblingen
av motorstrømmen ble utført av kontaktorer i betryggende avstand på taket.
Dette var vogner som var enkle å manøvrere, og samme utstyr ble brukt på
andre trafikkvogner helt til 1974. Fargen var opprinnelig grå og hvit, men ble etter 1924 endret
til rødbrun og beige, og 1928-29 til den klassiske burgunderrød (”veneziansk rød”) og grå, som i en rekke nyanser ble
beholdt så lenge banen hadde egne vogner. De første 4-5 årene var også
boggier og buffere malt sitrongule, hvoretter de fikk en mer praktisk
gråfarge. I siste halvdel av 20-tallet ble det foretatt noen tekniske
forbedringer; de fikk tverrstilte elliptiske vuggefjærer i boggien, full
varmeeffekt ved 600V-kjøring og forbedret kupelys. Samtidig ble
styrestrømssystemet supplert med et batteri, som sikret at bremsen virket ved
strømbrudd, samt elektrisk styring av luftbremsen. I årene 1943 til 1959 ble alle med unntak av to slaktet for
elektrisk utstyr og boggier, som ble brukt på nybygde vogner med brede
karosserier. Nr 1007 ble tatt ut av trafikk i 1955 og gjort om til
arbeidsvogn. Den ble malt mørkebrun, og var nå uten synlig nummer. Omkring
1970 ble den malt gul, og nå nummerert 399. Først i 1977 ble den utrangert og
overlatt til LTF, som ikke ventet lenge med å la den bli malt opp i sine
opprinnelige farger. Den går fortsatt for egen maskin, men de elektriske
kablene er i svært dårlig forfatning, og må skiftes før vi våger å prøve
igjen.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
