Kristiania Sporveisselskab nr ? |
||||||||||||||||||||||||||
Byggeår |
1875-77 |
|||||||||||||||||||||||||
Fabrikant |
||||||||||||||||||||||||||
Understell |
Stephenson
(mangler) |
|||||||||||||||||||||||||
Lengde |
4,65 m |
|||||||||||||||||||||||||
Bredde |
2,00 m |
|||||||||||||||||||||||||
Akselavst. |
1,38 m |
|||||||||||||||||||||||||
Egenvekt |
1,80 tonn |
|||||||||||||||||||||||||
Sitteplasser |
12 |
|||||||||||||||||||||||||
Ståplasser |
10 |
|||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||
Ved første øyekast er det kanskje ikke så åpenbart at dette utstillingsobjektet
er en hestesporvogn, ei heller at den har vært helt lik den restaurerte KSS 6 i Sporveismuseet. Denne vognen
representerer en annen tid og holdning enn dagens bruk-og-kast-samfunn. En
uttjent sporvogn måtte ikke nødvendigvis hugges hvis den kunne brukes til noe
annet. Da man la om til elektrisk drift høsten 1899 og tidlig i januar 1900
ble ti av de 29 opprinnelige vognene fra 1875 og 1877 brukt videre som
tilhengere. Ytterligere noen ble beholdt i reserve, bl.a nr. 6 som senere
skulle bli museumsvogn. Flere av vognene ble solgt til privatpersoner og fant videre
anvendelse som hytter. Ved sjøen Ørfiske i
Nordmarka ble ikke mindre enn ni hestesporvogner satt opp som hytter. De
hadde alle fått snekret på en rund vegg under plattformtaket i den ene enden,
der det ble satt inn en vedovn, mens den andre plattformen også var bygd inn
og brukt som entre. De skal først ha vært brukt som boliger, men senere som
fritidshus. På 1970-tallet var kun tre av dem tilbake. LTF fikk overta
restene av gamle nr. 9 i 1975, da den var eksakt hundre år gammel. Den var i
svært dårlig forfatning, og er siden blitt demontert. Den tidligere nr. 5 var
ennå i god stand, og i 1983 fikk vi overta også denne. Tilbake stod den siste
av dem, en kilometer fra nærmeste bilvei, og med skog på alle kanter. Etter at vi hadde sikret oss de to første var den siste
hestesporvognen nesten glemt. Dessuten var den ennå i bruk, ikke til
overnatting mens som redskapsbod. Å få den ut av skogen ville dessuten være
for vanskelig. Noen snakket om et helikopter….. I 2014 hadde ting endret seg. Eieren var gått bort, naboen
hadde tatt over, men ville gjerne at den skulle bli tatt vare på. Og den en
gang smale stien var blitt ryddet, slik at det faktisk var mulig å ta seg
frem med en offroad-bil. Vi så like vel for oss at det enkleste ville være å
få den ned til vannet, og så dra den på en slede over isen. For å få den ned
til isen ville vi først jekke den opp og sette den på en lett skinnegående aluminiumstralle, en slik som brukes til å frakte nødutstyr inn i tunnelene på T-banen. Så ville vi bruke
biter av autovern som skinnegang, en fire meters lengde lar seg bære av to
mann. To vintre på rad ventet vi på at isen skulle legge seg på Ørfiske og bli tykk og sikker. Men det ble aldri noen trygg
is, så vi måtte endre planene. Det fikk bli skogsstien
isteden. Vi kjøpte inn et understell fra en tidligere campingvogn til å sette
den på. I skrivende stund har vi fått buksert vognkassen ut på den
skinnegående trallen, i et bratt terreng, med fare for at den kunne velte. Nå
gjenstår bare veien videre.
|
||||||||||||||||||||||||||