|
Oslo Sporveier nr 166 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Byggeår |
1939 |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Fabrikant |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
El-utstyr |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Motor |
BBFa20 |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Ytelse |
4x36,6 kW |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Lengde |
15,89 m (vognk. 15,40 m) |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Bredde |
2,50 m |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Akselavst. |
1,85 m |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Boggiavst. |
8,30 m |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Egenvekt |
15,40 tonn |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Sitteplasser |
44 (opprinnelig 48) |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Ståplasser |
60 (opprinnelig 52) |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Gullfiskene var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent
langt over landegrensene, da det ganske enkelt ikke fantes maken andre steder.
Boggivognenes selvbærende vognkasse i aluminium bygger på erfaringene med
Sporveiens turbinbusser, mens de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan
oppvise grunnleggende tekniske forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte
anvendelsesområder. B-vognene (Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for
forstadsbanekjøring og hadde luftbremser. Og de hadde kontaktorer i
motorstrømkretsen, slik at vognene kunne kobles sammen i multippel (motorene
på begge vogner reguleres samtidig av styrekontrolleren på den fremre).
E-vognene var bygd for bykjøring, og hadde kun håndbetjent mekanisk brems,
derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen. Istedenfor
kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet motorstrømmen
direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene
hadde opprinnelig også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i
1940. Før de to hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks
prototyper med fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46
vogner med den karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk. Vognene 164-183 var altså
bygd for bylinjene, og der gikk de i de første årene. Men fra 1948 ble de
gradvis overført til Lilleaker-Østensjøbanen, og fra 1957 gikk samtlige
gullfisker der. Linjen ble formelt drevet av AS Bærumsbanen, og så lenge
vognene var i bruk der ble det ble betalt leie for dem til AS Oslo Sporveier.
Dette opphørte i 1971, da Bærumsbanen forsvant som selskap. Østensjøbanen ble T-bane, og fra
1967 gikk igjen ti E-vogner på bylinjene for en kort stund. Gullfiskene var
tomannsbetjente med vandrende konduktør. I 1971 ble det innført
enmannsbetjening på Lilleakerbanen, og alle E-vognene gikk fra nå av enmanns,
mens B-vognene fortsatt gikk som tomannsbetjent, og da helst som ekstravogner
i rushtiden. I 1974 ble det bruk for alle
gullfisker på den nye forbindelsen Lilleaker-Ekebergbanen, og der ble de til
de var pensjonert for godt i 1984-85, etter 46 års tjeneste. Vogn 166 ble
stående i noen år, men i 1989-90 ble den overtatt av LTF. Akkurat denne vognen har en
litt spennende fortid. I 1944 ble den konfiskert av tyske myndigheter for å
erstatte vogner som var gått tapt i bomberegnet, og sendt til Düsseldorf. Men
de gjorde en grundig tabbe, gullfiskene var den gang eksepsjonelt brede, og
de kunne ikke brukes verken der eller andre steder. To år senere ble den
returnert full av kulehull, men kunne raskt settes i stand igjen. Gjennom årene ble det
foretatt flere forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest synlige
var at B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss en
ekstra lykt over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene etterhvert
som de ble overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant de
innvendige kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule
Respatex-veggplater.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
