Oslo Sporveier nr 183 |
|||||||||||||||||||||||||||||||
Byggeår |
1940 |
||||||||||||||||||||||||||||||
Fabrikant |
|||||||||||||||||||||||||||||||
El-utstyr |
|||||||||||||||||||||||||||||||
Motor |
BBFa20 |
||||||||||||||||||||||||||||||
Ytelse |
4x36,6 kW |
||||||||||||||||||||||||||||||
Lengde |
15,89 m (vognk. 15,40 m) |
||||||||||||||||||||||||||||||
Bredde |
2,50 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
Akselavst. |
1,85 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
Boggiavst. |
8,30 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
Egenvekt |
15,40 tonn |
||||||||||||||||||||||||||||||
Sitteplasser |
44 (opprinnelig 48) |
||||||||||||||||||||||||||||||
Ståplasser |
60 (opprinnelig 52) |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||
Gullfiskene var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent
langt over landegrensene, da det ganske enkelt ikke fantes maken andre steder.
Boggivognenes selvbærende vognkasse i aluminium bygger på erfaringene med
Sporveiens turbinbusser, mens de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan
oppvise grunnleggende tekniske forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte
anvendelsesområder. B-vognene (Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for
forstadsbanekjøring og hadde luftbremser. Og de hadde kontaktorer i
motorstrømkretsen, slik at vognene kunne kobles sammen i multippel (motorene
på begge vogner reguleres samtidig av styrekontrolleren på den fremre).
E-vognene var bygd for bykjøring, og hadde kun håndbetjent mekanisk brems,
derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen. Istedenfor
kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet motorstrømmen
direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene
hadde opprinnelig også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i
1940. Før de to hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks
prototyper med fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46
vogner med den karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk. Vognene 164-183 var altså
bygd for bylinjene, og der gikk de i de første årene. Men fra 1948 ble de
gradvis overført til Lilleaker-Østensjøbanen, og fra 1957 gikk samtlige
gullfisker der. Linjen ble formelt drevet av AS Bærumsbanen, og så lenge
vognene var i bruk der ble det ble betalt leie for dem til AS Oslo Sporveier.
Dette opphørte i 1971, da Bærumsbanen forsvant som selskap. Østensjøbanen ble T-bane, og fra
1967 gikk igjen ti E-vogner på bylinjene for en kort stund. Gullfiskene var
tomannsbetjente med vandrende konduktør. I 1971 ble det innført
enmannsbetjening på Lilleakerbanen, og alle E-vognene gikk fra nå av enmanns,
mens B-vognene fortsatt gikk som tomannsbetjent, og da helst som ekstravogner
i rushtiden. I 1974 ble det bruk for alle
gullfisker på den nye forbindelsen Lilleaker-Ekebergbanen, og der ble de til
de var pensjonert for godt i 1984-85, etter 46 års tjeneste. Vogn 183 er
siden den gang blitt beholdt, har fått et strøk ny lakk, men er ellers slik
den var da den ble tatt ut av trafikk. Det arbeides med å få den klargjort
til veterankjøring. Gjennom årene ble det
foretatt flere forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest
synlige var at B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss
en ekstra lykt over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene
etterhvert som de ble overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant
de innvendige kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule
Respatex-veggplater.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||