Oslo Sporveier nr 196 |
|||||||||||||||||||||||||||||||
Byggeår |
1939 |
||||||||||||||||||||||||||||||
Fabrikant |
|||||||||||||||||||||||||||||||
El-utstyr |
|||||||||||||||||||||||||||||||
Motor |
BBFa20 |
||||||||||||||||||||||||||||||
Ytelse |
4x36,6 kW |
||||||||||||||||||||||||||||||
Lengde |
15,89 m (vognk. 15,40 m) |
||||||||||||||||||||||||||||||
Bredde |
2,50 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
Akselavst. |
1,85 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
Boggiavst. |
8,30 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
Egenvekt |
15,40 tonn |
||||||||||||||||||||||||||||||
Sitteplasser |
48 |
||||||||||||||||||||||||||||||
Ståplasser |
45 (opprinnelig 52) |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||
Gullfiskene var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent
langt over landegrensene, da det ganske enkelt ikke fantes maken andre
steder. Boggivognenes selvbærende vognkasse i aluminium bygger på erfaringene
med Sporveiens turbinbusser, mens de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan
oppvise grunnleggende tekniske forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte
anvendelsesområder. B-vognene (Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for
forstadsbanekjøring og hadde luftbremser. Og de hadde kontaktorer i
motorstrømkretsen, slik at vognene kunne kobles sammen i multippel (motorene
på begge vogner reguleres samtidig av styrekontrolleren på den fremre).
E-vognene var bygd for bykjøring, og hadde kun håndbetjent mekanisk brems,
derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen. Istedenfor
kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet motorstrømmen
direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene
hadde opprinnelig også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i
1940. Før de to hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks
prototyper med fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46
vogner med den karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk. Vognene 184-203 var altså
bygd for forstadsbanekjøring, nærmere bestemt Østensjø-Lilleakerbanen, som
ble drevet av AS Bærumsbanen. Selv om AS Oslo Sporveier hadde
aksjemajoriteten i AS Bærumsbanen, og fra 1944 også stod for drift og
administrasjon, så ble det helt til 1971 formelt betalt leie til Oslo
Sporveier for bruk av vognene. Multippelkjøring var blitt
forsøkt på noen få av vognene da de var nye, men først i 1955 ble styrestrømsledninger montert og vognene kjørt i tovogns-tog. Etter 1970 mistet flere B-vogner togkjøringsutstyret, men togkjøring
i ordinær trafikk fortsatte til 1974. I 1967 var Østensjø-delen av linjen
blitt T-bane, og B-vognene ble nå mest brukt som ekstravogner. I 1971 ble
enmannsbetjening innført på E-vognene, og B-vognene ble i noen år brukt enda
sjeldnere, flere stod permanent bortsatt. Fra 1974 var det igjen bruk
for alle gullfisker på den nye Lilleaker-Ekebergbanen, og B-vognene ble
dermed klargjort for enmannsbetjening. Der ble de til de var pensjonert for
godt i 1984-85, etter 46 års tjeneste. Vogn 196 ble overtatt av LTF på nyåret
1985, fikk i 2000 et strøk ny lakk, men er ellers slik den var da den ble
tatt ut av trafikk. Gjennom årene ble det
foretatt flere forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest
synlige var at B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss
en ekstra lykt over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene
etterhvert som de ble overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant
de innvendige kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule
Respatex-veggplater.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||