Oslo Sporveier nr 199 |
|||||||||||||||||||||||||||||||
Byggeår |
1939 |
||||||||||||||||||||||||||||||
Fabrikant |
|||||||||||||||||||||||||||||||
El-utstyr |
|||||||||||||||||||||||||||||||
Motor |
BBFa20 |
||||||||||||||||||||||||||||||
Ytelse |
4x36,6 kW |
||||||||||||||||||||||||||||||
Lengde |
15,89 m (vognk. 15,40 m) |
||||||||||||||||||||||||||||||
Bredde |
2,50 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
Akselavst. |
1,85 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
Boggiavst. |
8,30 m |
||||||||||||||||||||||||||||||
Egenvekt |
15,40 tonn |
||||||||||||||||||||||||||||||
Sitteplasser |
48 |
||||||||||||||||||||||||||||||
Ståplasser |
45 (opprinnelig 52) |
||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||
Gullfiskene var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent
langt over landegrensene, da det ganske enkelt ikke fantes maken andre
steder. Boggivognenes selvbærende vognkasse i aluminium bygger på erfaringene
med Sporveiens turbinbusser, mens de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan
oppvise grunnleggende tekniske forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte
anvendelsesområder. B-vognene (Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for
forstadsbanekjøring og hadde luftbremser. Og de hadde kontaktorer i
motorstrømkretsen, slik at vognene kunne kobles sammen i multippel (motorene
på begge vogner reguleres samtidig av styrekontrolleren på den fremre).
E-vognene var bygd for bykjøring, og hadde kun håndbetjent mekanisk brems,
derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen. Istedenfor
kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet motorstrømmen
direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene hadde opprinnelig
også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i 1940. Før de to
hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks prototyper med
fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46 vogner med den
karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk. Vognene 184-203 var altså bygd
for forstadsbanekjøring, nærmere bestemt Østensjø-Lilleakerbanen, som ble
drevet av AS Bærumsbanen. Selv om AS Oslo Sporveier hadde aksjemajoriteten i
AS Bærumsbanen, og fra 1944 også stod for drift og administrasjon, så ble det
helt til 1971 formelt betalt leie til Oslo Sporveier for bruk av vognene. Multippelkjøring var blitt
forsøkt på noen få av vognene da de var nye, men først i 1955 ble styrestrømsledninger montert og vognene kjørt i tovogns-tog. I 1967 var Østensjø-delen av linjen blitt
T-bane, og B-vognene ble nå mest brukt som ekstravogner. I 1971 ble
enmannsbetjening innført på E-vognene, og B-vognene ble i noen år brukt enda
sjeldnere, flere stod permanent bortsatt. Men togkjøring
av B-vogner fortsatte i ordinær trafikk helt til 1974. Fra 1974 var det igjen bruk for
alle gullfisker på den nye Lilleaker-Ekebergbanen, og B-vognene ble dermed
klargjort for enmannsbetjening. Der ble de til de var pensjonert for godt i
1984-85, etter 46 års tjeneste. Vogn 199 ble overtatt av LTF på nyåret 1985,
og er ennå akkurat slik den var da den ble tatt ut av trafikk. Gjennom årene ble det foretatt
flere forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest synlige var at
B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss en ekstra lykt
over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene etterhvert som de ble
overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant de innvendige
kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule
Respatex-veggplater.
|
|||||||||||||||||||||||||||||||