Oslo Sporveier nr 199

Hovedside

Oversikt

OS199%20kopiera

Byggeår

1939

Fabrikant

Strømmen

El-utstyr

Vickers / ELIN

Motor

BBFa20

Ytelse

4x36,6 kW

Lengde

15,89 m (vognk. 15,40 m)

Bredde

2,50 m

Akselavst.

1,85 m

Boggiavst.

8,30 m

Egenvekt

15,40 tonn

Sitteplasser

48

Ståplasser

45 (opprinnelig 52)

 

 

Gullfiskene var Oslos kanskje mest spesielle vogntype, kjent langt over landegrensene, da det ganske enkelt ikke fantes maken andre steder. Boggivognenes selvbærende vognkasse i aluminium bygger på erfaringene med Sporveiens turbinbusser, mens de to hovedseriene, hver på 20 vogner, kan oppvise grunnleggende tekniske forskjeller basert på de opprinnelig tiltenkte anvendelsesområder. B-vognene (Bærumsbanens litra-betegnelse) var bygd for forstadsbanekjøring og hadde luftbremser. Og de hadde kontaktorer i motorstrømkretsen, slik at vognene kunne kobles sammen i multippel (motorene på begge vogner reguleres samtidig av styrekontrolleren på den fremre). E-vognene var bygd for bykjøring, og hadde kun håndbetjent mekanisk brems, derfor kalt ”stakavogn” av betjeningen. Istedenfor kontaktorer var det en enkel kamvalskontroller som koblet motorstrømmen direkte, og vognene kunne utelukkende gå alene. Byvognene hadde opprinnelig også en enkel dør bakerst, men den ble stengt allerede i 1940. Før de to hovedseriene ble levert i 1938-40 ble det i 1937 bygd seks prototyper med fire ulike tekniske løsninger, slik at det fantes totalt 46 vogner med den karakteristiske stjerten som kjennetegner en gullfisk.

 

Vognene 184-203 var altså bygd for forstadsbanekjøring, nærmere bestemt Østensjø-Lilleakerbanen, som ble drevet av AS Bærumsbanen. Selv om AS Oslo Sporveier hadde aksjemajoriteten i AS Bærumsbanen, og fra 1944 også stod for drift og administrasjon, så ble det helt til 1971 formelt betalt leie til Oslo Sporveier for bruk av vognene.

 

Multippelkjøring var blitt forsøkt på noen få av vognene da de var nye, men først i 1955 ble styrestrømsledninger montert og vognene kjørt i tovogns-tog. Etter 1970 mistet flere B-vogner togkjøringsutstyret, men togkjøring i ordinær trafikk fortsatte til 1974. I 1967 var Østensjø-delen av linjen blitt T-bane, og B-vognene ble nå mest brukt som ekstravogner. I 1971 ble enmannsbetjening innført på E-vognene, og B-vognene ble i noen år brukt enda sjeldnere, flere stod permanent bortsatt.

 

Fra 1974 var det igjen bruk for alle gullfisker på den nye Lilleaker-Ekebergbanen, og B-vognene ble dermed klargjort for enmannsbetjening. Der ble de til de var pensjonert for godt i 1984-85, etter 46 års tjeneste. Vogn 199 ble overtatt av LTF på nyåret 1985, og er ennå akkurat slik den var da den ble tatt ut av trafikk.

 

Gjennom årene ble det foretatt flere forandringer, både tekniske og utseendemessige. Det mest synlige var at B-vognene på slutten av 40-tallet fikk doble frontlykter pluss en ekstra lykt over skiltkassen. Den samme endringen fulgte E-vognene etterhvert som de ble overført til forstadsbanekjøring. På 60-tallet forsvant de innvendige kupedørene, pærer ble erstattet av lysrør, og de fikk gule Respatex-veggplater.

 

Oversikt over vognens historie

Tidsepoke

Eier

Internnr

Farge

Merknad

1939-1971

Oslo Sporveier (utleid til Bærumsbanen)

199

Blå/krem

 

1971-1985

Oslo Sporveier

199

Blå/krem

 

1985-

LTF

199

Blå/krem

Bevart

 

 

OS199%20linje%20LØB%20Helsfyr%20HO OS199-intb OS199-intf OS199-fpl OS199-hekk