Oslo Sporveier nr 745 |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Byggeår |
1939 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Karosseri |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Chassis |
Strømmen
(selvbærende) |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Motor |
Hall-Scott
130 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Ytelse |
117 HK |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Lengde |
9,30 m |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Bredde |
2,30 m |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Akselavstand |
5,00 m |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Egenvekt |
5,58 tonn |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Sitteplasser |
26 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Ståplasser |
29 |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||
Strømmens Værksted startet i 1929 på oppdrag fra Oslo
Sporveier å produsere lettvektsbusser ved bruk av aluminium og ved å la
chassiset være en integrert del av karosseriet, eksemplifisert ved den
bevarte A-177 fra 1932. I den
delvis selvbærende konstruksjonen var det brukt både stål, aluminium og
treverk. Neste skritt i utviklingen var å lage en buss utelukkende av
aluminium, og prototypen så dagens lys i 1935. Den lå på alle måter langt foran sin tid; selvbærende
karosseri, helt i aluminium, uavhengig fjæring på alle hjul, motoren liggende
under gulvet, halvautomatisk gir. Karosseriet uten utstyr var så lett at fire
mann kunne bære det, og i driftsklar stand veide bussen kun fem tonn. Det
strømlinjeformede karosseriet ble understreket av en dråpeformet hale, som et
par år senere skulle gi inspirasjon til den velkjente fasongen på
gullfisk-sporvognene. Prototypen ble fulgt opp av en serieproduksjon på 30
busser i 1936-37, kalt type B6. Så langt vi kjenner til var dette verdens
første serieproduksjon av selvbærende busser. Typen gikk under navnet ”turbinbusser”, men ble også kalt
”flodhester”, åpenbart på grunn av fargen og de runde formene. Turbinbuss
henspeiler på girkassen, som var en dreiemomentomformer eller ”converter”,
oppfunnet av svensken Alf Lysholm tidlig på 30-tallet, og en viktig
bestanddel i noen typer automatkasser. Når man kommer opp i hastighet
forbikobles dreiemomentomformeren i turbinbussen manuelt med en girspak, som
også står i forbindelse med en clutch og derfor er noe tung å bevege. I 1938-39 ble det levert ytterligere 40 turbinbusser, kalt
type B7. På denne serien ble den fine stjerten sløyfet, men beholdt
skulpturen av et eksosrør, som riktignok likevel ble fjernet en del år
senere. Bortsett fra det var det kun små detaljer som skilte, bl.a størrelsen
på ventilasjonsinntaket over frontvinduene. Vår buss, A-15745, hører til blant de sist leverte, fra året
1939. De bensindrevne turbinbussene fikk et uvanlig langt liv, for de siste
av dem ble ikke tatt ut av trafikken før i 1959. Huggingen av den var
allerede blitt satt i gang da den ble reddet av Sporveiens driftsingeniør
Finn W. Orre, og satt til side for bevaring. Dessverre hadde man rukket å ødelegge
setene i den, de er midlertidig erstattet med seter fra en buss av typen WM.
Men når vi en dag får råd vil vi få laget riktige seter etter tegninger vi
har. I 1989 ble bussen formelt overtatt av Sporveismuseet, satt i
stand og registrert på ny. Vi er ute og kjører en gang i blant. Når vi har
råd. For åtte liter bensin på mila går med, og vel så det.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||