Oslo Sporveier nr ukjent

Hovedside

Oversikt

◄

►

Byggeår

1936-37

Karosseri

Strømmen

Chassis

Strømmen (selvbærende)

Motor

Hall-Scott 130

Ytelse

117 HK

Lengde

9,50 m

Bredde

2,30 m

Akselavstand

5,00 m

Egenvekt

5,00 tonn

Sitteplasser

26

Ståplasser

29

Strømmens Værksted startet i 1929 på oppdrag fra Oslo Sporveier å produsere lettvektsbusser ved bruk av aluminium og ved å la chassiset være en integrert del av karosseriet, eksemplifisert ved den bevarte A-177 fra 1932. I den delvis selvbærende konstruksjonen var det brukt både stål, aluminium og treverk. Neste skritt i utviklingen var å lage en buss utelukkende av aluminium, og prototypen så dagens lys i 1935.

Den lå på alle måter langt foran sin tid; selvbærende karosseri, helt i aluminium, uavhengig fjæring på alle hjul, motoren liggende under gulvet, halvautomatisk gir. Karosseriet uten utstyr var så lett at fire mann kunne bære det, og i driftsklar stand veide bussen kun fem tonn. Det strømlinjeformede karosseriet ble understreket av en dråpeformet hale, som et par år senere skulle gi inspirasjon til den velkjente fasongen på gullfisk-sporvognene. Prototypen ble fulgt opp av en serieproduksjon på 30 busser i 1936-37, kalt type B6. Så langt vi kjenner til var dette verdens første serieproduksjon av selvbærende busser.

Typen gikk under navnet ”turbinbusser”, men ble også kalt ”flodhester”, åpenbart på grunn av fargen og de runde formene. Turbinbuss henspeiler på girkassen, som var en dreiemomentomformer eller ”converter”, utviklet av svenskene Alf R. Lysholm og Jan G. Smith i siste halvdel av 20-tallet, og en viktig bestanddel i noen typer automatkasser. Når man kommer opp i hastighet forbikobles dreiemomentomformeren i turbinbussen manuelt med en girspak, som også står i forbindelse med en clutch og derfor er noe tung å bevege.

Akkurat denne bussens identitet er dessverre ukjent, da skapene i fronten der chassisnummerplaten har sittet er fjernet. Det vi er rimelig sikre på er at den var blant de første tolv turbinbussene som ble utrangert i 1952. Den ble da solgt til Heimevernet og plassert på en militær tomt på Ljabru, der bussen fungerte som sambandssentral. Etter noen år ble hele bussen kledd inn med tak og vegger, endatil en pansret dør, og alt ble spikret og boltet fast rett i karosseriet. I 1998 ble leiren avviklet og LTF fikk overta den foreløpig anonyme turbinbussen. A-191 av samme type er også bevart.

Ti busser av type B6 ble i 1943 ombygd til trolleybusser og benyttet på linje 21. Ingen av disse bussene finnes lenger, og kun en eneste trolleybuss av den nyeste typen ble bevart (nr 810 fra 1951). Derimot finnes fremdeles en motor og noe elektrisk utstyr av samme type som på de ombygde trolleybussene, noe som åpner for muligheten til å gjenskape første generasjon Oslo-trolleybuss ved hjelp av karosseriet fra den uidentifiserte turbinbussen.

Oversikt over bussens historie
Tidsepoke	Eier	Internnr	Reg-nr	Farge	Merknad
1937-1948	Oslo Sporveier	? (180-199)	? (A-180-A-199)	Sølv/blå
1948-1952	Oslo Sporveier	? (980-999)	? (A-15980-A-15999)	Sølv/blå
1952-1998	Heimevernet			Grønn	Sambandssentral
1998-	LTF			Grønn	Bevart

Bilde 1 under viser A-15705, opprinnelig identisk med den ukjente, men bygd om til trolleybuss i 1943.